Panama 23.11.2014 – 27.12.2014

november 24, 2014

Balboa 29.12.2014 . 26 ble ikke den sisrte kvelden i Balboa.

Vi seiler som planlagt ut fra Balboa 27 kl0700 om morgenen. Vinden var fin, Nye solcellepanel var installert og virket fint, den nye gummibåten ligger på dekk, motoren henger i bøylen akterut og Live smiler. Hva mer kan en ønske seg? Vi seiler i fin slør mot Costa Rica. Etter middag dør vinden noe og vi starter motor som går fint som altid bare den får diesel. Så……………..får vi alarm på instrumentene om lav spenning. Solen er gått ned og solcellepanelene har ikke noe mer å gi den dagen. Motorgeneratoren gir bare 1,7 amp og skulle gi 110amp på godt turtall. Hva gjør vi? Om dynamoer var laget av bambus så kunne vi bare fortsette, men det er langt opp til en plass hvor en kan få hjelp av elektriker eller få kjøpt ny generator. Vi snur og seiler tilbake til Balboa utenfor Panama City. Vind sjø og strøm var mot oss på vei tilbake, men vi kom til innseilingen til Balboa før det ble lyst så vi seilte zikk-zakk før vi kom innn mot øyene. Hadde ikke strøm til hverken GPS, kart eller navigasjonslys, så vi lå lavt til det ble lyst. Det ble et døgn uten søvn på oss, men været var fint og varmt og vi hadde det ok. Sov 12 timer natt til i dag og våknet uthvilt og i god form. Har skrudd ut generatoren og levert til en av båtførerne på taxibåten her i Yachtclubben. Han kjendte en Elektriker fra Colombia som jobbet med elektro i båter som skulle være flink. Nå sitter jeg her med morgenkaffe og nyter en flott morgen i sammen med Live og lurer på når jeg får se generatoren igjen.

+

Siste kveld i Balboa 26.12.2014 (om ikke været slår seg vrang)

Vi er endelig klare til å gå ut. Skal på land å spise sammen med noen tyske venner. De er i en båt som heter Flying Dog. Satt oppe på restauranten i Yachtklubben og spiste lunch en dag og jeg hører en stemme bak meg»E de deg Harald». En god venn jeg jobbet med i Statoil på 80-tallet. Einar Herfindal fra Voss. Einar har etablert seg i Panama og stortrives med å være langt vekk fra snømåking og kulde. Det var virkelig koselig Vi møtes noen dager senere så vi fikk snakket godt sammen og frisket på minner fra de harde 80-åra i oljebransjen. Vel…vi hadde det fint på plattformene den gangen også. Einar hjalp oss å kjøpe ny motor til gummibåten. Uten hans hjelp hadde jeg sikkert måtte betale mye mer for motoren og ikke minst brukt mye mer tid. Det er dyrt å ha blå øyner og være fra skandinavia, men hjelp fra lokale folk gjorde susen.

I dag gikk vi til Imigrasjon og skulle sjekke ut fra Panama. Gubben på kontoret spiste når vi kom første gangen og vi måtte komme tilbake om en  1/2 time. Da sov han. Når vi endelig ble ekspedert så lette han etter dokumenter vi manglet. Da jeg hadde ID-papirer på båten og crewliste i orden mente han at vi ikke hadde gyldig visa til Panama. Han ville sende oss på en kontorrunde i Panama. Jeg så at Live begynte å få noen rykninger rundt munnen og jeg ante fare. Jeg fikke henne ut av kontoret før hun eksploderte. Gubben var i utgangspunktet sur og ville finne noe å sette fingeren på. Jeg skulle advart han at det ikke lurt å tulle med Live i sånne tilfeller. Live ringte til agenten vår og han sa at vi ikke skulle bry oss om han. Vi skulle bare reise ut i morgen tidlig og ikke si et ord og det gjør vi.

Balboa, Panama 22.12.2014

Ligger utenfor panamakanalen på stillehavsiden, Balboa. Skal feire jul her i sammen med en norskamerikaner og kona hans. Han heter Dan Olsen og bestefaren hans emigrerte til USA. Han vet ikke noe om sine slektninger i Norge eller snakker noe norsk, men han er veldig hyggelig og har jo norsk navn. Vi gikk gjennom kanalen 17 og 18 desember. Gikk inn i de tre første slusene i sammen med en kjempestor tankbåt og en slepebåt. Det var ganske mye turulens i slusa når tankeren foran oss satte igang propellen. Egentlig noe skummelt, men det gikk fint. Vi var fortøyd til slepebåtan og det var jeg glad for. Vår advisor gikk ombord i slepebåten og planla hvordan vi skulle gå ut av slusa og inn i neste. Han gjorde en flott jobb for oss og var veldig kjekk. Vi kom så inn i Gatunsjøen hvor vi fortøyde til en bøye. Losen reiste hjem og vi lagde mat til manskapet. Tre dekksfolk, Luna, Eiki og Sigrid i tillegg til Live og meg ved roret.  Vi kom godt overens og de var flinke på dekk. Live lagde mat i tillegg, så hun hadde mest å gjøre. Neste dag klokken 9 kom ny los og vi kjørte for motor over Gatunsjøen som er 28nm. Da var det bare tre sluser ned til stillehavet. Vi gikk da sammen med en liten sightsingbåt full av amerikanere. De spurte mye og mente vi var vikinger. Har du virkelig seilt helt til Panama fra Norge? Jada, via Cape Horn. Da holdt øynene på å dette ut på dem og fotoaparatene var igang. Jeg holdt inne magen på de første bildene, men så måtte jeg jo puste.
Vi ligger i bøye og planlegger å seile nordover med Golfito i  Costa Rica som første stopp. I går satte jeg i drift de nye solsellepanelene. 4 stykker a 100w. Ser nesten ut som om jeg har helikopterdekk akterut, men de virker fint. Målte over 20amp inn til bateriene i går…..deilig. Har i tillegg kjøpt nytt forseil og ny jolle. Veldig godt fornøyd, men det syntes på reisebudsjettet.
Skal ha besøk av Beate og Øivind med kjærester først i Mars. Da er vi antagelig i Mexico en eller annen plass. Gleder oss veldig til det. Vi har ikke noen julestemning, men de spiller jo julesangene på spansk i supermarkedet det er jo bare for at vi skal åpne lommebøkene mer. Ligger i samme marina og i samme bøye som vi gjorde for 2 1/2 år siden. Jul er jo tradisjoner. Her tett til innløpet til kanalen og vi ser på alle båtene som skal inn i eller kommer fra Atlanterhavet. I går så jeg to bilbåter fra Wilhelmsen og en av dem var registrert i Tønsberg. Møtte også en Clipper-båt fra Stavanger når jeg var på Gatunsjøen. Ser restene etter en skipsfartsnasjon.
Live og jeg ønsker alle som følger oss på bloggen en riktig god jul og et godt nytt år.

Colon 14.12.2014

Den nye gummibåten er nå på dekk og jeg skal gjennom kanalen 17 og 18. Godt med alt som er gjort til jul. Håper på oppholdsvær turen da det regner veldig om dagene. Veldig intense byger med kjempeflott vær mellom dem. Klokken er 6 og det er fremdeles stille i båtene. Hører bare fuglesang og apene som hyler i regnskogen på innsiden av marinaen. Det er forresten små moskitos her som biter veldig og de er så små at de er vanskelige å se. Gleder meg til å komme gjennom kanalen og igjen være i Stillehavet. Etter noen uker i marina så er vi integrert i en vennekrets og i går grillet vi på land. Det var ca 30 personer rundt bordene og vi kjenner en del av dem ganske bra etter hvert. Koselig!

 

Colon Panama 11.12.2014

Det er tidlig morgen. Kaffe i koppen, og en fin bris holder myggen borte. Jeg er tidlig oppe og har en tidligfrokost som består av kaffe og et kjeks eller to. Nyter den varme morgenen før marinaen er våknet til liv. Apene inne i regnskogen er enda ikke våknet og det er bare lyden fra noen master som bryter stillheten. Et løst fall og sus av vind mellom hundretalls master. Det er enda mørkt og jeg kan skimte lys fra Colon som ligger noen kilometer fra marinaen.

Båten over for meg er fra Sault Ste Marie Ontario og heter Nirvana Now. Sault Ste Marie besøkte vi i 2011 og er en liten grenseby mellom USA og Canadaoppe i Lake Superio. Besetningen om bord, Don og Randy,  er blitt våre gode venne og de ble overasket når de hørte at vi hadde vert i deres hjemby. Jeg viste bilder jeg hadde tatt og han peker på bildet og sier at i neste gate der ligger huset vårt. Fikk en regnskur på morgenkvisten som jeg syntes var deilig, men apene inne i skogen her protesterte.

I dag får jeg ny gummibåt. Det er en 9 fots IAB med aluminiumsbunn. Det var deilig å hive den gamle Zodiaken i søpla etter 10 år i tjeneste, men den var laget av PVC som ikke tåler sola så godt. Den nye båten har en ny type duk som tåler sol og varme mye bedre. Jeg har også kjøpt 4 solcellepaneler a 100W, som skal opp på bøylen akterut. En tysker i Balboa, sveiser noen beslag for meg som panelene skal festes på. Den nye fokka er på plass så båten har virkelig fått en oppgradering etter at vi la den i fra oss i mai. Glemte å skrive at septiktanken er 100% igjen. Når jeg enda hadde gjort den så fin og rein så støpte jeg ny bunn i den. Det er en epoxytank som jeg støpte før jeg reiste og jeg var redd jeg hadde fått noen sår i bunnen på den når jeg jobbet med å skifte rør ut fra tanken.

Når jeg har fått gummibåten i dag så ringer jeg agenten og melder meg for kanalturen. Da er vi i gang igjen.

Vi får besøk av Beate og Øivind med kjærester tidlig i mars og da ønsker vi å være i Mexico og helst oppe i Californiabukten. Vi gleder oss veldig til å få besøk av alle fire. Da planlegger vi korte seilinger, oppdagelsesturer og mye snorkling. Det blir trangt i båten, men det går fint når vi kjenner hverandre så godt.

Panama 23.11.2014

Tilbake i Panama etter 5 måneder i Norge. En flott sommer, men med mye regn om høsten. Fikk med meg en del av hummerfiske i sammen med broder Georg og jeg har fått gjort mye vedlikehold på husene våre.

Fikk anledning til å være med å feire Lives, onkel Jonas på hans 90-årsdag. Det var en fin fest som ble arrangert i Horten, i selveste kongesalen i De Sjømilitære Samfund. Lokaliteter med historisk sus som dannet rammen rundt en fin fest for en flott jubilant.

Hadde også en fin uke i sammen med min evig unge kusine, Margaret som bor på Long Island i New York. Margarets sønn, Roy, kjører oss ut på ett eller annet hever gang vi er på besøk. Vi besøkte slektninger oppe i Connecticut og var på basar i Sons of Norway. På basaren møtte jeg en eldre dame fra Stømmen i Arendal. Hun heter Gudruns Solberg, var mange og nitti år og frisk som en fisk. Veldig koselig å snakke med henne. Min fars eldste søster, Inga var gift med Henry Halvorsen fra Sandøya og de reiste sammen over til New York tidlig på 1900-tallet og bosatte seg i Brocklyn som så mange andre norske. Min kusine Margaret gjorde som hennes mor å giftet seg med en sandøymann som hette Knut Berntsen. Han var kaptein til sjøss, men slutta å seile når andre verdenskrig brøt ut. Han ble tatt ut til marinen og var senere en av gutta som ble plukket ut til å løpe i land på stranda i Normandie. Normandieturen overlevde han med ett skudd i beinet og kanskje det var det skuddet som bidro til giftemålet med Margaret.

Etter fem dager med båtpuss på høygear så ligger vi ved flytebrygga i Chelter Bay Marina utenfor Colon i Panama. Agenten som skal koordinere turen gjennom kanalen er bestilt og ting ligger til rette. Genoaen som jeg bestilte før jeg reiste er montert og ting ligger til rette for en fin tur videre. Vi er også i gang med å få installert et nytt og større solcellepanel.

Jeg har også installert ny manifold ut fra en av septiktankene. Tanken er skikkelig rein så det er ikke problemet, men det er sikafleksen som jeg bruker som tetningsmasse, den er noe griseri. Hvorfor klør en altid i øret eller en eller annen plass når jeg har sikafleks på fingrene. Jobben ble 99% tett og installasjonen må remonteres. Det er det jeg nå sitter å gruer meg til og prioriterer bloggoppdatering og kaffekoking. Hva mer kan jeg finne på før jeg må bite i det sure eplet.

Her vi ligger nå er det minst 35 grader om dagene og når sola går ned blir det noe kjøligere, men da er insektene på jakt. De jakter etter meg og andre blodholdige vesener. Det er ikke så ille, men susinga fra et lite stikkende udyr om natta er ikke drømmemusikken. Her i marinaen er det båter fra hele verden, men flest fra USA og det er en del tyskere og noen fra Canada. Vi ligger nærmest en tysk og en båt fra Canada som vi snakker mye med. Veldig koselig.

Når en ligger i marina så er det en viss status å ha stor eller spesiell båt. Vår båt er ordinær og en av de minste, men det hjelper på statusen at jeg har gått gjennom Panamakanalen 2 ganger tidligere og at jeg har seilt rundt isfjellene på Grønland og rundet Cape Horn i sør. Nei nå må jeg til på den frord……septiktanken.

 

Kommentarer er skrudd av for Panama 23.11.2014 – 27.12.2014

06.11.2014 Returnerer til New York og etter noen dager videre til Panama

oktober 27, 2014

Brårvikkilen 27.10.2014

Tiden er inne til å returnere tilbake til båten. Med kaffe i koppen, fyr på peisen og surt vær på utsiden lokker varmen og å komme videre. Det kribler i kroppen og det skal bli godt å komme ombord igjen og gjøre nødvendig vedlikehold og oppgraderinger før sjøsetting.

Vi har hatt et flott opphold i Norge, møtt mye av familien og «gørkost» oss. Har fått med en del av hummerfisket og spist fangsten, deltatt i den erverdige 90-årsdagen til Lives onkel Jonas. Har vert på Løkken og Trollheimen vert på Midtslotta på Vegårshei, hadde besøk av Christian fra Argentina og møtt mange fine venner. Har gjennomført kurs og kjøpt kortbølgeradio som jeg gleder meg til å ta i bruk. Bodde hos min «nestenfetter Petter» og hans kone Marit når jeg gikk på kortbølgeradiokurs i Oslo. det var veldig koselig å få noen dager i sammen med dem.

Ligger i Shelter Bay Marina utenfor Colon i Panama og skal klargjøre for å gå gjennom Panamakanalen for andre gang. Var mer spendt første gangen vi gikk gjennom Panamakanalen, men det skal bli godt å komme i gjennom og ut i Stillehavet. Vi har en god agent (Eric) som ordner det meste for oss, men når vi skal utføre turen så er det spennende hvem vi skal gå i slusene med og hvordan Advisor er. Advisor er losen som vi må leie inn. Vi trenger også 3 personer i tillegg til Live til å jobbe på dekk gjennom slusene. Når vi skal gå gjennom får vi et tidspungt som vi skal ankre ute på Flaket. Flaket er en grunne som det er fint å ankre og vi skal plukke opp Advisor og få startmelding som sier at vi skal begynne å gå mot første sluse. Da er det tre sluser opp til Gatunsjøen. Der henger vi oss i en bøye og sover over til neste dag. Advisor reiser og vi får en ny Advisorneste morgen. Da går vi over Gatunsjøen som er ca 40nm lang og ned tre sluser før vi er i Stillehavet. Det er usikkert når vi kommer igang, men første dagen bruker vi kanskje 4 timer om ting går gtreit. Neste dag går det med ca 8 timer. det er en fin opplevelse å gå over den oppdemmede sjøen. Forige mgang så vi aligator, mange eksotiske fugler og vi møter mange båter. Her er det bare å følge Advisors ordre og trafikkreglene.

Nå skriver og leser jeg huskelister for å få det jeg planlegger fra Norge. Det blir en tung kuffert. selv om jeg kan få tak i det meste i Panama så er det enklere å handle i Norge. Det er noen dager igjen før jeg reiser men føler at jeg er i reisemodus. Gleder meg veldig til å besøke min kusine Margaret på Long Island og resten av familien rundt New York. Margaret er 93 og kjempefrisk. Håper genene hennes kommer fra solfjeldfamilien. Husker en gang jeg ringte Margaret og jeg hørte med en gang at det var noe galt. Jeg tenkte med en gang på helsa hennes, hun er jo en moden dame, men etter at vi hadde snakket noe så var det været som tynget henne. Det hadde regnet så mye. Ja ja sier margaret»mi kakje gjøre noe med det». Gleder meg også til å besøke vennene våre over i Flushing.

Kommentarer er skrudd av for 06.11.2014 Returnerer til New York og etter noen dager videre til Panama

New York og hjem til verdens beste land. 02.06. til sent i oktober2014

juni 8, 2014

18.09.2014 Det har vert en praktfull periode i Norge med to turer til Sverige (Lysekil og Stocholm).

Vi har gjort mye husmaling, men har utnyttet de fine dagene i skjærgården her hjemme, skogtur over Vedlausfjell på Midtslotta på Vegårshei, har besøkt venner på Løkken i Sør-Trøndelag som Live kommer ifra, hadde besøk av min tremenning, Christian fra Buenos Aires, fikk besøk av våre venner Eli Steffensen og Jan Isaksen som vi seilte i sammen med i Caribbean, besøkt våre venner i Lysekil og vert på Dramaten i Stocholm og sett Richard III. Nå er det kurs i kortbølgeradio og hummerfisket igjen før vi reiser tilbake til Panama via New York.

Når vi kom hjem gikk det ikke mange dagene før vi fikk se kraftige skypumper ute i skagerak. I følge eksperter sto vannføyka ca. 40m til værs Med god utsikt fra verandaen så vi opp til 5 skypumper samtidig. Fenomenet holdt på en times tid der de slo ned fra skyene døde ut, og nye skypumper utviklet seg. Fantastisk skue som er greiest å se fra land og på god avstand. I juli var det drømmevær med mye bading og maling på huset i Tvedestrand. Var i Lysekil og seilte på tur med våre venner Olle og Britt-Marie i deres H-båt. Besøkte Kornø som har mye til felles med Merdø som jeg også besøkte for første gang i sommer.

Polarsjekta tok oss på mange fine turer i Skjærgården og vi hadde familietur til kanskje mitt favorittskjær, som er Kværnskjær utenfor Sandøya.

06.06.2014 Det ble mye regn i Panama og regnperioden skal vare lenge enda så vi bestemte oss for å reise hjem for noen måneder. For å komme klar av hurrycaneperioden blir vi hjemme til uti oktober. Jeg skal vedlikeholde hus, besøke familie, venner og kose meg med en sommer hjemme. Kanskje få ut noen hummerteiner før jeg reiser tilbake til båten. Jeg har fått bekreftelse på at Norge er verdens fineste land, noe jeg egentlig var klar over før jeg reistem på langtur. Det er mange fine steder og veldig mange artige folk jeg møter rundt i verden. Folk skaper miljø og nesten alle menesker er hyggelige. Det er også veldig koselig å få hilsener på bloggen min. Tenker ofte at jeg bør invitere folk jeg har møtt og snakket med som er så hyggelige, men skulle jeg lage et selskap for alle dem måtte jeg leie alle rommene på norges største hoteller.

Var en drøy uke i New York og besøkte min gode venn og kusine Margaret. Hun er født på Sandøya utenfor Tvedestrand for snart 93 år siden. Faren hennes hette Henry Halvorsen giftet seg med min fars eldste søster, Inga. Margaret reiste mned sine foreldre til USA og Brooklyn hvor hun hadde sin oppvekst i den norske bydelen som på folkemunnet ble kaldt lapskausavenyen. Margaret giftet seg med Knut Berntsen, også fra Sandøya. Knut seilte til sjøss som skipper og var med på ilandstigningen i Normandi i 1944. Knut ble skutt i benet og sendt på hospital. Alt dette før de  traff hverandre i det norske miljøet i Brooklyn og senere giftet seg.

Det var en koselig uke  på Long Island og vi hadde turer inn  til Manhattan. Var også og besøkte David Torsen som hjalp meg så mye den første gangen jeg kom til New York med båten.

Vi kom hjem til Brårvikkilen på Flosta 2 juni og det er deilig å være hjemme. Ser båter seiler forbi i leia og drikker kaffe på verandaen. I grunden en deilig hobby. Vi nyter det fine været og har det fint.

Kommentarer er skrudd av for New York og hjem til verdens beste land. 02.06. til sent i oktober2014

Panama, Sanblas

mai 9, 2014

Shelter Bay marina 13.05 – 22.05.2014

Shelter Bay Marina utenfor Colon er en flott marina hvor de aller fleste fritidsbåter venter på å komme gjennom Panamakanalen. Her er svømmebaseng, god restaurant og noen butikker innenfor marinaområdet. Når jeg la til brygga så følte jeg som om turen min var kommet til et kapittel i en bok. Jeg har seilt rundt Syd Amerika. God følelse og artig når jeg tenker på hendelser jeg har opplevd på turen rundt. Galapagos, Påskeøya, Juan Fernandez, Chile og familien der, Pategonia, Cape Horne, delfiner  og hval, familie i Buenos Aires, deilige Brasil hvor jeg også fikk besøk av pireter, Fransk Guiana, Suriname, Caribbean og nå ligger vi ved samme brygga i Shelter Bay, som jeg gjorde for to år siden. Det blir altså 17 Mai for andre gang her. Det går mot fuktig værperiode og jeg reiser hjem om noen dager. Planlegger å reise innom min kusine, Margaret som bor i New York. Det er veldig koselig å treffe den spreke dama på 92 år og resten av familien og venner som bor i nærheten. Det er også trivelig med en dagstur inn til Manhatten for å føle atmotsfæren i storbyen.

Planen videre er å være hjemme til utpå høsten før vi reiser tilbake til båten. Vi må vente på at regntiden er på returen før vi  går gjennom Panamakanalen og viderseile nordover mot Mexico og USA ”on the west side” som de sier.  Neste vår blir vi i Mexico og USA. Overfarten til Hawaii seiler jeg neste sommer om ting går som vi håper. Jeg ser frem til den turen som tar ca 20 dager og de 2200 nm er den lengste planlagte distansen på turen.

Seiling i San Blas er deilig. Noe i det varmeste laget, men klart reint vann å bade i. Vi har 27 grader i vannet og 37 i lufta, så mye av tiden tilbringer vi under den kombinerte regnsamleren og solseilet. Noen ganger kommer en kraftig regnbyge og da er det godt å få ledet noe av vannet ned i ferskvannstanken vår. Om natta kan vi se lyn, men det er så langt borte at ikke vi hører noe torden. Beate er ombord og får for mye sol de første dagene og må roe seg under solseilet en stund, men vi bader og koser oss. Vi ankrer opp i en bukt og ser et seilbåtvrak på revet utenfor oss. Det er en Halberg Rassy bygd på orust i Sverige, men det står ikke noe navn eller identitet på båten som er totalt ribbet. Ser sprayhudden henger over en kunahytte på øya innenfor. Vi snorkler, tar turer med gummibåten og ser oss i rundt. Beate og jeg ser en stor rokke og en hai, Beatre fortsetter å vinne i yatzy og alt går etter programmet.

Puerto Lindo, Portobelo og tilbake til Sanblas

Vi seiler på innsiden av Isla Grande og Isla Lindo og ankrer opp mellom mange andre båter i Puerto Lindo. På innsiden av Isla Lindo er det trangt, men det skal være godt merket. Merkene er der ikke lenger og vi står i mudden 2 ganger før vi finner kanalen inn til ankerplassen. Vår seilagent og venn Richard bor i Puerto Lindo i sin katamaran og vi ringer og avtaler et møte dagen etter. Nå gir jeg opp forseilet fra Elvstsøm som jeg har kostet på mye og lappet selv hver uke. Siste plassen jeg var inne og kjøpte lappesaker til seilet så fikk jeg kun tak i rosa farge så seilet ser fint ut etter hvert. Kevlarseilene jeg kjøpte har vært en mare for meg og seilere som hører jeg har fått anbefalt kevlar for cruising seiling av eseilmaker bare rister på hodet. De delaminerer i solen og tåler ikke noe blaffing. Når en seiler solo med vindror natt og dag kan en jo ikke sitte å stirre i seilet som en onsdagsseiler. En fra Australia sa at han sjekket seil morgen og kveld og justerte om han måtte da.

Richard lager et tilbud til meg og jeg skal treffe han om en ukes tid igjen og diskutere noen saker om å sette et seil og furling på kutterstaget. Jan Isaksen sa også at han syntes jeg burde sette seil på kutterstaget. Veldig fint å diskutere seil og utstyr med Jan som har veldig solid erfaring. Jeg har sikkert gjort ting mye etter egen oppfatning og ikke hatt de rette rådgiverne noen ganger som er blitt veldig kostbart for meg.

Seiler videre til Portobelo og ankrer opp mellom andre båter igjen. Det er god plass og leg liker å ligge i sammen med andre etter at jeg hadde piratopplevelsen nede i Brasil.

På land spør jeg etter Puerto Capitan for å få orden på dokumentene mine. Jeg blir henvist til en restaurant oppe en bakke. Det er ikke Puerto Capitan, men Capitan Jack. Capitan Jack driver et overnattingssted som Backpackers bruker mye og har en liten restaurant med USA-mat. Her er en del folk og Capitan Jack selv er aktiv for at folk skal trives i hans restaurant. Han er veldig hyggelig, har seilt mye og kjenner alle i området som er verdt å kjenne. Han organiserer turer via San Blass til Colombia og har en finger i mye av det som skjer. Han forteller også at han har vært i forhandlinger med Statoil en gang om en kontrakt da han tidligere jobbet i et kjemikaliefirma. Han fikk ikke kontrakten, men fikk veldig godt intrykk av Statoil. Live reiser til Panama City 1 mai for å møte Beate. Jeg blir igjen og henter vann i kanner for å ha nok vann når jeg skal ha besøk av Beate i 8 – 10 dager. Utpå dagen hører jeg høy musikk inne fra sentrum og nysgjerrig som jeg er tar jeg gummibåten til land for å sjekke opp aktivitetene. I sentrum er det selvfølgelig feiring av 1 mai. Da spilles det høy musikk og det er gratis mat, øl og mineralvann til alle som sympatiserer med partiet. Det var lett for meg å bestemme meg for hvilket politisk parti jeg sympatiserer med i Panama, og jeg var integrert i lokalbefolkningen veldig raskt. Det ble en koselig kveld som sluttet tidlig for meg. Neste dag skulle jeg selv til Colon og ordne med papirer og jeg skal møte Beate og Live der.

Det er 2 mai og bussen kommer inn på rutebilstasjonen og folkene strømmer ut. Sistemann er sjåføren som åpner panseret på den dekorerte gamle skolebussen fra USA. Frontruta er nesten helt igjenklistret av dekorasjon og det er bare en smal stripe nederst som sjåføren kan se ut av. Motoren må ha noen liter olje og en skvett med vann på radiatoren mellom hver tur. Sjåføren får en ”pocito serveza” og returen til Colon nermer seg start. Bussen fylles opp, musikken skrues på alt for høyt og turen er igang. Den gamle bussen er ikke så sterk i oppforbakkene, men tar det igjen på slettene og i utforbakker. Da gires opp til høyeste nivå og setter så bilen i fri da den ruller godt. Bussen blir stappfull og mange må stå. En mann som skal få reparert sitt TV kommer ombord og skubber seg vei akterover i bussen. Det 36 tommers TV-aparatet snurter alle som sitter inn mot midtgangen. En ungdom reiser seg så TV-mannen får lirket seg ned med 36 tommern på fanget. Da stopper bussen igjen for nye pasasjerer. En dame som er enda bredere over hekken enn det 36 tommers TV, baner seg vei akterover i bussen og en mann mister både høreaparat og briller når hun brøyter seg akterover for å finne seg en plass. En ny ungdom reiser seg for den eldre dama. Er dette i henhold til Statoils sikkerhetsfilosofi tenker jeg. Sjåføren er på godt humør og snakker i telefonen sin og tuter på alle han passerer og når han passerer hus til folk han kjenner. Han tuter også på andre biler og i farlige svinger så han tuter med andre ord hele tiden. Det var godt å komme ut av den bussen og jeg tok en taxi til Puerto Capitans kontor som var veldig varmt. Det er strømrasjonering pga lite nedbør og arconditionen måtte stå avslått.

Ting ordnet seg greit etter mye venting i varmen, og jeg var klar med myndighetene når Beate og Live kom til Colon. En smule tålmodighet og åpenhet fikser det meste. Det var deilig å komme tilbake til båten med Beate, Live, godkjendte dokumenter og en del proviant vi kjøpte på veien. Jeg tapte i Yatzy og Beate vant som om det bør være.

Panama: San Blas og Snug Harbor, Niadup, Porvenir

Overfarten fra Santa Marta i Colombia til San Blas og Snug Harbor gikk fint i noe svak vind. Måtte bruke en del diesel for å ikke bruke så lang tid. Seilasen tok noe over 2 døgn og det var deilig å kaste ankeret i den gamle seilskutehavna som heter Snug Harbore 25.april. Det er kun oss i den lille uthavna innenfor øyene Apaidup og Ogumnaga. Vi nyter tilværelsen med å bade, spiser godt, tar et glass rødvin og vinner en gang hver i yazy. Kan det bli bedre? Været er forresten ikke helt bra. Vi fikk en liten regnskur rett før vi gikk til køys. Dagen etter våkner vi til gråvær og det lå regn i lufta. Vi hører torden langt borte. På en av øyene øst for oss kan vi se Kunalandsbyen som heter Playon Chiko som er et godt sted å proviantere, står det i guideboka vår. Der skal være flere butikker, bakerier, skole og broforbindelse til land hvor det ligger en liten flyplass. Et knutepunkt i San Blas? Vi utsetter å besøket til Beate er ombord.

San Blas eller Kuna Yala som Kunaindianerne kaller sitt øyparadis. Kunaindianerne holder strengt på sin kultur. Første Kuna-landsbyen vi besøkte var på øya Sindup. Vi ble godt mottatt, men måtte betale en avgift på 10 US dollar for å komme iland. Vi var på jakt etter nytt gjesteflagg for Panama, men det hadde de ikke i noen av de små butikkene. Vi spurte også etter et bakeri, men de tre bakeriene vi besøkte var utsolgt for i dag. Det var veldig tidlig da klokka kun var 07:30. Tror de bakte til sine, brødene var ikke for tilreisende. Vi kom forbi en dame som stekte en slags brød i en panne med olje og vi kjøpte 4 stk for en dollar. Måtte betale ytterligere en dollar for å ta bilde av bakeren. Vi seiler ut mot øya Porvinir, hvor vi kan sjekke inn til Panama. På papirene er vi fremdeles i Colombia, men det er ikke så mange plassene her de har myndighet til å sjekke oss inn. Det er mye søppel i vannet. Kunane bruker sjøen som søppelplass som de har gjort i generasjon på generasjon, men søppel har forandret seg og brytes ikke ned så fort som for noen år tilbake. Vi seiler i et nydelig vær og må stoppe og kjøle oss ned med et bad. En plastsekk ligger og driver og det står Yara på den.

Øyene som Kunaindianerne bor på er ofte totalt bebygd av hus som er satt opp av bambus, kassebord  og stråtak. Innimellom ligger et hus av betong. Strøm er det dårlig med, men noen har en generator og et solcellepanel står hist og her. De dyrker har noe jordbruk og hugger noe trær på landsiden. Båtene de bruker er hugget ut av en trestamme. Brønnen er utvendig og morgendusjen skjer på gårdsplassen. Når vi var på land på morgenen så var flere igang med morgendusjen hvor de hadde en pøs med vann som de helte over kroppen, såpet seg inn og ny pøs for å skylle vekk sepen. Klærene henger ofte utendørs på snora og da vi gikk forbi en hytte så kom det ut en toppløs og tannløs gammel dame for å kle på seg toppen som hang på snora. En Kuna må gifte seg med en Kuna og kyssing må ikke forekomme i andres påsyn. Nakene kropper skulle heller ikke blottlegges, men jeg så jo dama uten topp og tenner. Kanskje hun ikke så meg og at hun også skulle hatt briller på. Kunaene prøver å leve som de har gjort i generasjoner uten å bli påvirket av verdensutviklingen. Det er ikke enkelt. Ser at de unge jentene ikke bruker nde tradisjonelle fargerike klærene eller har ringene rundt armer og legger som hører med. Det er kvinnene som er ledere og eier husene etter hva jeg forstår. Kunaene er veldig hyggelige og gjestfrie og jeg får inntrykk av at det ikke kun er for å tjene penger på turistene. Ungdommen og barna er tydelig nysgjerrige på hvor vi kommer ifra og ønsker å få oss til å fortelle om vårt land. Om vi spør en ungdom eller mann om veien så er det bare smil og velvilje. De gamle konene i de tradisjonelle klærene virker  mer bittere og rett og slett sure og nekter å bli avfotografert uten at de får en dollar. Jeg kan ikke mer om Kunaene enn det jeg ser, hører av dem selv og leser i en guidebok.

Porvenir er øya vi skal sjekke inn til Panama. Øya har base for politi, flyplass, hotell, restaurant og de har havnekaptein. Totalt så bor det 20 personer fast på øya som er en av de første øyene en kommer til når en kommer fra Colon og siviliserte Panama. San Blas har mer enn 320 øyer og mange av dem er ubebodde. Øyene er det mest eksotiske en kan tenke seg for oss nordboere. Mange av de store øyene er bebodde av Kunaindianere, men vi seiler også forbi små sandøyer med en eller to palmer på. Det er en del seilere her, men da det er så mange øyer så blir det ikke generende. Vi ankrer utenfor Porvenir i 4-tiden på ettermiddagen. Det ligger tre andre seilbåter på svai når vi dropper ”kroken” lårer gummibåten og tar oss inn til øya. Imigration kommer og vi får våre pass stemplet. Legger merke til at politimannen må bla opp på side 20 for å finne plass til stempelet sitt. Han skal også ha 220 dollar for de to stemlene. Vi får beskjed om å komme tilbake neste dag om morgenen for å møte puerto capitan for å få licens til å seile i Panama, men han forlanger 190 dollar og vi hadde kun 129 igjen. Vi lovet å fikse det når vi kommer til Puertobello eller Colon, men vi måtte alikavel inn neste dag for å få tillatelse til å seile ut eller hva han nå ville. Vi møtte Puertocapitan, men han var ikke på jobb. Han lå og sløvet i en hengekøye og forklarte prosedyrer for oss og så på våre papirer.

Byrokratiet rundt innreise til Panama

Vi får stemplet passene og betaler 220 US dollar for den jobben. Puero Capitan må vi gå til dagen etter da han har skeiet ut for dagen og ligger i hengekøya utenfor nabohuset. Han forlanger også mer penger enn vi har tilgjengelig og sier vi må ordne cruising licence i Portobelo. Senere i Portobelo var ikke Puerto Capitan tilgjengelig før om en uke og vi måtte ta bussen til Colon for å ordne lisensen, og når vi kom dit sa de at lisensen ville være klar om 5 timer. Vi hadde tatt turen med taxi som kjørte oss tur og retur så vi sa vi kom tilbake 2 mai da det var fridag 1 mai. Når jeg dukker opp på kontoret til Puerto Capitan 2 mai har de ikke gjort noe med min lisens og jeg måtte vente 3 timer på kontoret de brukte for å lage en cruising licence til meg. De var heller ikke særlig fornøyde med at det ikke står navnet på båten vår på registreringspapirene. Det står kun registreringsnummer på båten.

Kommentarer er skrudd av for Panama, Sanblas

Santa Marta i Colombia

april 22, 2014

Seilturen fra Puerto Rico var veldig fin. Hadde en god kuling aktenfor tvers og suste over det karibiske hav. Siste dagen fikk vi en noe sterkere vind og mye sjø og følelsen ved å komme til land i marina var veldig god. Det er langfredag, men folket i marinaen var på jobb og tok godt imot oss. Vi må ha agent for å sjekke inn til Colombia. Agenten kostet 110 US dollar og myndighetene skulle ha 130 US så det er dyrt å komme inn til dette landet. Vi får en fin plass og tilbud om strøm, men det kunne jeg ikke kople til da jeg ikke har amerikansk stikkontakt for 220 volt. Vann er det derimot på brygga rett innenfor båten. I dette området er det dårlig med vann nå da det ikke har regnet på 8 måneder. Santa Marta er en liten koselig by, med et yrende liv nå i påsken. Familier søker til stranna som ligger praktisk talt i byen. Santa Marta har også en veldig aktiv havn med anløp av store båter. Både malm, container og bilskip ser vi går inn og ut fra havnen som utgjør nordere del av byen. En Wilhelmsen bilbåt var seiler forbi oss med Tønsberg i akterenden. Hvor mange av manskapet som er fra Tønsberg vet jeg ikke. Det er ikke så mange utenlandske turister i Santa Marta og i marinaen er det fleste båtene store krusere med kjempestore påhengsmotorer som leier seg ut for dagsturer. De kommer forbi oss med veldig høy musikk og dansene ungdommer ombord. En båt som ligger noen plasser innenfor oss på flytebrygga er en ca. 40 fots motorbåt med 4 stk 350hk påhengsmotorer på hekken.  Noen langturseilere er her da. Vi ligger ved siden av en Italiensk båt og over for en båt fra New Zeeland. Her er noen båter fra USA og en t fra Finland ser jeg. Santa Marta har en fantastisk flott kirke som er den eldste i Colombia og påskemorgen samles mage menesker til mess der. Også utenfor kirken er det mye folk og vi kommer i prat med en familie. Far og sønn blir med oss tilbake i båten for å se på den, noe jeg tror de likte. Jeg kokte en kopp kaffe og hadde noen kjeks å servere. Kokkekunsten er noe redusert da det er alt for varmt å stå inne og lage mat. Live og jeg spiser noen lette måltider, men middagen går vi på land og spiser.

Santa Marta er en rolig og sikker by, men jeg fikk bekjed av en forbipaserende om å legge kameraet i baggen da det var lett og nappe ifra meg. Har ikke opplevd det selv men hører at skurkene kommer bakifra og kutter bærereima til kameraet og stikker lynraskt. Jeg har fremdeles kameraet i gor behold. Planlegger å ligge her til onsdag før vi seiler over til Panama. Må være i nærheten av Panama City 1 mai da Beate kommer dit for å besøke oss.

Kommentarer er skrudd av for Santa Marta i Colombia

Carriacaou, Beqia i Saint Vincent, Saint Lucia, Martinique, Saint Croix, Puerto Rico

april 14, 2014

Carriacaou, Beqia i Saint Vincent, Saint Lucia, Martinique, Saint Croix, Puerto Rico

Vi sjekket ut fra Grenada i Carracaou, hadde en middag på Lazy Turtle og et glass på den lille svenskeide baren som er en riktig bambusbar som jeg kaller det.Dama som eier den lille baren har svensk mor og far fra en av de Karibiske øyene. Hun driver restaurant i Carracaou om vinteren og resstaurant nord for Stockholm om sommeren. Vi traff henne dagen før hun reiste tilbake til Sveige for sommersesongen. Det var ikke godt å se at hun var svensk, men veldig hyggelig og 100% svensktalende selvfølgelig. Vi er i sammen med SY Jenny med Eli og Jan ombord. Jan er skipper og Eli er skolejente, men hvem som er sjef ombord kan nok variere. Vi hygger oss i alle fall i sammen. Eli og Jan seiler med sin flotte 57 fots båt som Jan har bygd selv. Jan vet det meste om båt og jeg burde sikkert føle meg liten ved siden av deres båt, men dat gjør jeg ikke da Eli og Jan er så rause og gjestfrie personer. Vi koser oss virkelig i sammen. Vi seiler til en liten øy som heter Bequia og hører til Saint Vinscent. En liten koselig øy uten for mange turister selv om turister var hovednæringen på øya. Også her fant vi svenske restauranteiere, men denne restauranten var stor og veldreven med svenske kokker og levende musikk når vi var der. Fikk følelsen av at dette var en av øyas mest populære restauranter. Eli, Jan Live og meg føler oss velkommene og har igjen en fin kveld. Er bare to døgn på øya da både Eli og Jan og vi får besøk av våre døttere lengre nord og da må vi være på avtalt sted ellers så blir det bråk. Eli og Jan skal til Martinique og vi må til Panama noe senere. Planlegger turen over det Karibiske hav som tar noen dager. Vi seiler så langt nord-vest vi kan komme for å få kortest mulig tur over havet til Panama. Målet er å komme opp til Puerto Rico før vi setter kursen ut i havet. Ønsker å seile et godt ut fra Venezuela da det er veldig mye pirater der.

Vi seiler forbi hovedøya Saint Vinston og legger oss i bøye i Soufriere i Saint Lucia. Her blir vi møtt av folk som vill guide oss inn til en bøye og de forlangte 15 caribe dollar for å gi oss tampen til bøya. Dette var en tjeneste de hadde laget seg for å få penger av seilerne. Det samme var når en gikk i land med gummibåten så kom de og ville passe på gummibåten mot en godtgjørelse. Snakket en med en drosjesjåfør så ville de inngå avtale om kjøring og eventuelle kjøreopprag senere. Vi følte denne tigginga veldig plagsomt og gikk ut og lenger nord på øya til en by som heter Rodney Bay. Her kom vi inn til en marina og ble veldig godt mottatt. Vi trives godt med gode faciliteter som strøm, vann og internett ombord. Marinaområdet var åpent og om kvelden var båtfolket integrert med de lokale. Vi kom i prat med to damer som satt ved nabobordet når vi var iland og tok en pizza. De ringte oss dagen etter og ønsket oss god tur. Eli, Jan og vi holder oss sammen og nyter livet, spaserer på land og inspiserer nærområdet i og rundt havnen.

Det blir igjen tid for å seile ut i sammen. Denne gangen er målet Martinique. Jeg gir Jenny en hånd med fanglina og går selv ut etter bare noen minutter. To norske båter etter hverandre ut buktyen. Jenny går opp i vinden for å sette storseil og jeg ruller ut mitt storseil. Etter kort tid har jenny tatt oss igjen og Jan tar noen fine bilder av vår båt. Jeg tar bilder av Jenny som vi gir hverandre senere. Jenny er en hurtig biddevinds seiler og som snart er langt foran oss og når vi kommer opp mot Martinique er Jenny allerede fremme. Vi får en rapport over VHF av Jan om forholdene som gjør det enklere for oss å ta oss inn i den store havnen med mange bøyer og farlige grunner. En seilbåt ligger som vrak på en sandbanke når vi går inn mot marinaen og kaller dem opp på VHF-radioen. Vi får stand by da de har mye å gjøre. En dame i en annen båt får samme svar, men godtar ikke at hun må vente. Hun bare gjentar og gjentar spørsmål om å bli guidet inn til en bryggeplass. Hun kommer ikke forran oss i køen da mannen som organiserer bryggene blir lei av henne. Han sier ikke noe direkte, men det er ikke vanskelig å høre på tonefallet han bruker i radioen. Vi får plass etter noen minutter og blir guidet inn i en bås. Jan og en venn Jan har møtt tidligere står på brygga og tar imot våre fangliner. Om kvelden er vi invitert ombord i Jenny på middag. Da treffer vi Eli og Jans venner , Sally og Mike. Det ble den siste kvelden i sammen med Eli og Jan for denne gangen. Jenny seiler til Antigua etter ad de har fått datteren ombord i Martinique og vi seiler mot Saint Croix. Det blir godt med en noe lengre distanse igjen. Det blåser friskt da vi går ut mellom de røde og grønne bøyene i havna. Vi skal til å sette seil da jeg hører noen rope. En fransk jente står på ett seilbrett og vifter med hendene. Hun er kommet for langt ut i den sterke vinden og klarer ikke å komme inn igjen. Vi går bort til henne og får henne ombord. Jenta i begynnelsen av 20-årene var tydelig sliten og glad for å bli plukket opp. Vi sørger for å få henne trygt til land før vi igjen setter kursen mot åpent hav og setter seil. Det farter godt og jeg stortrives.

Et par døgn i sjøen er deilig og turen går veldig fint. Vi savner samværet med Eli og Jan, men har det supert. Saint Croix er en spennende øy da den var dansk fra 1733 til 1917. Øya var fransk frem til 1733 som fremgår av navnet på øya. I dansketiden var det den store slavehandelen pågikk. Vraket etter Fredensbog som ble funnet på østere ende av Tromøya gikk i farten på St. Croix, og en festning på øya bærer nettop navnet Fredensborg. Marinaen vi kommer inn til har veldig mye svell og er dyr. De forlanger 1,5 US dollar pr. fot pr. døgn. Nesten Norske priser som er med på å jage utenlandske langtursseilere vekk fra NorgePriser og andre positive og negative ting går på nett mellom langturseilere. Og en del negative erfaringer kan unngåes eller en er i alle fall forberedt på ting når de kommer. Christiansted er en koselig by med danske navn på hoteller, steder og gater. USA, som kjøpte øya av danskene har oversatt en del navn som i gatene står navneskilt på både dansk og engelsk. Historien fra dansketiden preger byen  og historien om slavehandelen trekker turister både fra Skandinavia og andre steder. Iom at øya nå tilhører USA er det mange americanere her. Vi kommer i kontakt med mange lokale folk og spesielt Joshua som er konservator på festningen i havnen og spilte en sentral rolle i slavehandelen. Joshua blir veldig interressert når vi forteller om Fredensbog som ligger på bunnen ikke langt fra stedet hvor vi bor.

Det er igjen tid for å sette seil og demnne gangen seiler vi mot en by som heter Ponce i Puert Rico. Det er kun 121nm over til øya og går ut for tidlig fra St.Croix. Vi må redusere seil før innseilinf for å slippe å gå inn i mørket. Turen går fint med frisk vind i starten og lite vind i siste del av seilasen. Vi går inn til en god marina, ordner med marinakontoret og tolderne. Begge deler går fint. Tolderen er en dame som er veldig imøtekommende. Hun er ikke like fornøyd med jobben henner kollegaer i St. Croix har gjordt, men hun retter det opp og alt er bra. Vi skal tilbake til marinaen og tenker å finne en taxi, men det er ikke så enkelt. To damer kommer gående og vi spør dem hvor vi kan få tak i en taxi. Vi får tilbud om at de kjører oss som vi takker ja til.

Vi er tilbake i båten, det formelle er gjort og vi spaserer en runde i nærområdet om kvelden. Her er en park hvor familie bruker å rese ut til om kveldene for å høre på musikk og treffe venner om lørdagskvelden. Noen danser og det er god stemning. Det blir en natt til i marinaen før vi planlegger å setter kursen sør-vest mot Colombia. Vi besøker byen Ponce slapper av og handler for neste etappe som er ca 450nm over Caribbean Sea til Santa Marta i Colombia. Vi er usikkere på om det er mulig å sjekke inn i den byen, men vi prøver. Får vi problemer så går vi ut igjen og seiler til Cartagena.

Kommentarer er skrudd av for Carriacaou, Beqia i Saint Vincent, Saint Lucia, Martinique, Saint Croix, Puerto Rico

Trinidad, Port Of Spain. Tobago, Charlotteville. Grenada, Carriacou Februar 2014

februar 11, 2014

Carraiacaou som hører til Grenada og ligger nord for hovedøya. Oppdatert 14.03.2014

Prickly Bay, Grenada

Vi sjekket ut av trinidad og la oss i en bukt nord for Chaguaramas som heter Sckotland Bay. Planen er å seile ut neste tidlig på morgenen. Vi bader i det friske vannet og har en god ettermiddag før Jenny med våre venner Eli og Jan kommer sigende inn og ankrer like ved oss. Begge båtene gjøres klare for neste dags seilling. Vi møtes i vår båt, legger noen planer og har en koselig kveld i sammen igjen.

Vi seiler ut 25.03 kl.03:30 og har en veldig fin morgen. Solen kommer opp og det er kremseilas med nesten fulle seil. Vi har rullet noe inn på forrseilet, men har god fart mot Grenada. Altid spennende å komme inn i ny havn. Eli og Jan har gått ut noe etter oss og vi klarer å holde forspranget på dem. Jan roper meg opp på VHF da vi har 10nm igjen og da er de bare ca 10 nm etter oss.

Prickly Bay ligger syd-øst for St.George some er hovedstaden på Grenada. Bukten er full av båter, men rolig i forhold til å ligge i havnen i St. George. Hørte av andre seilere at det er mer skittent i vannet der også.

Vi går inn og ta en bøye før vi lårer gummibåten og kommer oss inn til marinaen hvor vi blir godt mottatt. Vi ordner med bøye for oss og Jenny som kommer inn kort tid etter oss. Vi er igjen i sammen i Jenny. Eli har laget raspeballer og det blir en fest i sammen igjen.

Neste dag er det orientering og noe småhandling. Jeg får tak i nye lappesaker til den forbannade genovan av kevlar som skulle være så god og var himla dyr. Nok om det. Jeg har nesten ukentlig lapping av gummibåten også så jeg er begynt å se på en ny, men den jeg liker koster ca 20 000 kroner og får vente. Jeg har lappesaker for en tid fremover enda. Ny genova kommer foran gummibåten og håper å kjøpe et nytt seil når jeg kommer til Panama.

Fikk koselig telefon fra Beate hvor hun forteller at hun kommer og besøker oss tidlig i mai. Da mangler vi bare Øivind som ikke har ferie på den tiden. Vi har også lyst til å komme hjem en tur på ettersommeren for å ordne noe på husene og få litt sommer i Norge.

 

Det er torsdag 27 mars og vi skal på tur rundt øya. Vi har gjort en avtale med Joe som kjører taxi og tar lengre turer etter avtale. Klokken 9 er vi klare og kjører ut av marinaen og første stopp er et  rombrenneri som er bygd opp rundt en sukkermølle. Sukkerproduksjonen ble lagt ned i 1990 og i dag produserer de ca 500 tonn rom i året. Vi får omvisning og får smaksprøver før vi igjen sitter i Nissanen til Joe og kjører til neste atraksjon som er frukt ogkrydderplantasje. Her er det omvisning og smaksprøver så det holder. De fleste plantene holder vekk eller kurerer en eller annen sykdom, så jeg tror jeg kommer til å holde meg frisk i mange år fremover etter alle disse smaksprøvene. Mellom atraksjonene som Joe kjører oss til paserer vi mange små tettsteder i et veldig frodig og kupert terreng. Bananrankene henger helt ut i veien noen plasser i den veldig svingete og kuperte veien. Vi paserer regnskog, barn som er på vei til skole i uniformene sine og de små barene hvor mannfolka tar seg en øl på forrmiddagen som de sikkert syntes de fortjener. Det er tydlig mindre fattigdom på Grenada en hva vi så i Trinidad. Mange huser er virkelig store og flotte, men også mindre hus er stort sett velstelte med flotte blomster i hagene. Neste atraksjon er kakaoplantasje hvor vi får se hvordan de høster, tørker og gjør kakaoen klar for sjokoladefabrikkene. Vi får også en liten kopp med kakao som smaker utmerket. Siste stopp på turen er enda et rombrenneri. Her gjør de alt fra å presse sukkerrørene til romen er ferdig på flasker etter samme metode som de gjorde når de startet sent på 1700 tallet. Kraften til å presse roene gikk med vannkraft og det er det samme vannhjulet og overføringene som ble installert for over 200 år siden. For å fyre opp kjelene til å destilere satsen fyrte de med ved. Om det var dårlig med ved så brukte de sukkerrør som hadde fått presset ut sukkeret. Her lagde de brennvin opp til 96%, men den sterkeste romen var på 75%. Denne var for sterk til at det er lov å ta med på fly så de hadde også en på 69%. Vi hadde en fin tur og spennende dag i sammen med Joe. Klokken 18 svingte vi inn på marinaen og vi rakk en øl på happy hour på marinarestauranten før det var kveld.

19.03. Det er vedlikehold og vi har startet forberedelser til å forlate Trinidad. Jan setter ut deres båt etter å vært oppe for bunnsmøring og jeg gir han en hånd med å komme inn til en veldig skvalpete brygge etter sjøsettingen. Jeg skifter sjøvannsfilter, slanger og en del småting som bør gjøres. Vi bruker leiebilen til å frakte diesel da dieselen koster over kr.5 på marinaen og kr.1,5 på bilbensinstasjon. Hvordan avgiftsreglene er vet jeg ikke, men vi tar jobben med å frakte diesel. Strammeren for akterstaget blir smurt opp og mange småting. Jeg bestiller en bøyle til å sette nye solcellepaneler på og må vente enda noen dager på den. Passer på å få gjort mest mulig nå som jeg er en plass det er enkelt å få tak i ting. Vi har det bra i Power Boat Marina, men ser frem til å komme ut nå. Vi planlegger å seile opp til St. George på Grenada når vi går ut herifra.

16.03.2014 Neste dag var vi på farta igjen. Jan kjører og Eli leser kart. Meget behagelig for mannskapet på Ilanga. Leiebilen er full av bulker, ikke i aller beste stand og hade sikkert både fjærer og støtdempere i ung alder. Det værste er at motoren faller nesten ut en gang i mellom. Dedt gjør kjøreturen utfordrende og veldig slitsom for Jan, som tross alt holder humøret oppe. Vi er da på tur, sier han og smiler. I dag er det skilpadder vi skal se på. På nordsiden av øya er det en strand med og noen små hoteller og vi har booket inn på det lille hotellet som heter Le Grande Almandier. Veiene er smale og dårlig vedlikeholdt og til tross for at motoren i Nissaen går som en 4 ½ marna så får Jan lirket bilen frem til hotellet, som har en 8 – 10 rom. Vi får rom nr.7 og Jan og Eli nr.8. Dama i resepsjonen smiler bredt og ønsker oss velkommen med en rompunch som smaker herlig etter noen timer i bilen som var moderne tidlig på 90-tallet. Det gode førsteintrykket vi fikk på hotellet holder helt til vi sjekker ut. Betjeningen er veldig hyggelige og maten den aller beste. På hvert rom er det en liten veranda med plass til to og med utsikt til stranna og sjøen. Vi går til kontoret som tilrettlegger for skilpaddetur og vi får en hyggelig guide som tar oss med til stranna. Det er allerede et par grupper med folk ut på stranna hvor det er mørkt…veldig mørkt. Det er ikke lov å bruke sterkt lys eller blits, men guiden har med en lykt med rødt lys som ikke forstyrrer leatherbackskilpaddene som vi skal se. Når vi kommer ut på stranna ligger en kjempeskilpadde der og legger egg. Den ene gruppen som vi så ute på stranna er mer videnskaplige enn oss, de måler og registrerer skilpaddene.Skilpaddene er truet og de pågår et program for å beskytte dem.  Den skilpadda vi studerer mest har et skall som måler 1,6m lang og 1,2m brei. Da legges målebånnet over skallet og ligger i bue, men ut under skallet stikker hodet ut foran og en slags hale ut bak, så totalt måler dette eksemplaret ca 2m lang. Skilpadda har gravd et ca 60 cm dypt hull i jorda hvor hun la eggene sine. Vanligvis 80 til 100 egg. Det kommer stadig egg og vi står helt inntil dyret som ikke bryr seg så mye om oss. Det er ikke så gode forhold for fotografering, men noen bilder blir det. Guiden forteller at skilpaddene går i en slags transe når de begynner å legge egg så vi kan både kjenne på skallet og skinnet på halsen. Det er en veldig flott opplevelse. Vi ser totalt 4 skilpadder den kvelden og det er fasinerende å se hvordan de trekker seg opp på stranna med loffene. Ikke vanskelig å se at det er tungt å komme seg opp på stranna. Skilpadda tar en liten pause noen ganger på vei oppover og puster tungt. Når eggene er vel plassert i hullet har skilpadda en fantastisk teknikk med luffene bak når den tetter hullet og kamuflerer hvor det var. Skilpadda slenger også sand ove redet for å fjerne sine egne spor. Det er en veldig flott opplevelse. Neste dag når vi kommer ned til frokost forteller betjeningen på hotellet at det er en skilpadde på stranna og vi går ut og får gode bilder av det store dyret. Vi sjekker ut av hotellet og får avskjedsklem før vi igjen entrer den noe slitne Nissanen.

Det er 17 mars og vi er på vei til en kolibrihaven, Yerette. Det er en privat Hummingbirdhave som drives av parret, Gloria og Theo og har hjemmeside, www.yerette.com. Haven er rundt deres eget hus som ligger landlig og har mye tett skog i området rundt. De samler fuglene i haven ved å fore dem med en nectarblanding. Alle fuglene er fri og kan fly til skogs til en hver tid. I haven er det hundrevis av kolibrier og det er 13 forskjellige arter der. Som avsluning på severdigheten fikk vi et veldig interesant foredrag om kolibri med fantastiske bilder av den lille og meget fine fuglen. En stor opplevelse å komme så nært så mange fugler og få så mye informasjon om kolibri. Når vi satt i haven var fuglene så nære noen ganger at jeg kjente vingene snurtet hodet på meg. De er akrobatiske i luften og har meget stor presisjon på bevegelser og hvor de flyr.

Når vi var i kolibriparken var der også en svensk fugletittergruppe. De syntes vi oppførte seg rart. De kunne stå 2m fra en fugl å se på den med kikkert og de hadde et kamera med linse som jeg trodde de skulle fotografere månen, men de skulle fotografere fugler på maks 5 meters avstand.Jeg tok initiativ til å komme i prat med noen av dem, men det var vanskelig. Jeg fikk en god prat med et par som bodde oppe i ved norskegrensen i nærheten av Røros og hadde vært mye i Norge. De var veldig koselige, men resten av gjengen tror jeg ikke så oss og var i alle fall ikke interesert i å kommunisere med oss. Antagelig fordi vi ikke hadde vinger.  Vi flyttet oss så godt vi kunne så de ikke skulle gå oss ned. På min lange tur har jeg sett mange arter dyrog menesker, men svenske fugletittere er noe av det mest spesielle jeg har sett. Dette er ikke kritikk til svensker generelt da vi har mange gode venner i Sverige og vi trives så godt i deres hjemland. Når vi seilere diskuterer vindror og snakker om bidevind og styrbord halser så føler kanske en pippippkikker seg noe utenfor også. Menesker er så forskjellige og har forskjellige interesser og bare man dyrker sine ting i fred med andre så er alt bra. Det er mangfold som utgjør totalen og får samfund til å fungere.

Problemet på turen var Nissanen. Vi viste ikke hvor lenge den haddde lyst til å kjøre oss og bakkene opp til kolibrihaven likte den aldeles ikke. Den var som et esel og hadde mest lyst til å gå nedover bakkene i motsetning til Jan som jobbet hart for å få den til å gå oppover bakkene, men vi kom trygt frem og hjem til båten om kvelden.

14.2014 Vi har leid bil I sammen med Eli og Jan og beser oss på øya. I går var vi sør på æya og så på en asfaltlake. Det er en stor innsjø som er fyldt med asfalt eller tykk olje. Vi gikk ut på innsjøen som har noe variert konsistens. Noen plasser var overflaten som tykk olje og andre plasser som hard asfalt. Regnvannet som blenner seg med svovel og andre stoffer fra jordas indre skulle være helsebringende å bade i. Noen turister og lokale folk lå og vaket i det brune vannet i de små fordypningene i overflaten som vannet hadde samlet seg. Guiding i og ved asfaltlaken var noe uklar. Det sto skilter om at kun autoriserte guider hadde tillatelse til å guide. De lokale gikk uten guide og noen prøvde å guide selv om de ikke var autoriserte. En eldre tannløs mann med rastahår prøvde å praye oss for å guide før vi kom ned til selveplassen hvor vi skulle parkere og betale en billett på ca.30 kroner for å komme inn. Han ble veldig skuffet da vi valgte en autorisert guide. Trafikken er tøff og trafikkreglene blir fulgt av noen. Når hornet virker så er sjåførene fornøyde. Slalomkjøring i den 3-felts motorveien syntes å være en lokal sport. Utover kvelden blir kjøringen villere og villere. Jan kjører oss sikkert tilbake til båten og vi møtes noe senere for grilling. Vi er innom en bensinstasjon for å fylle bensin på bilen. Jeg får spørsmål om jeg ønsker den som koster 2,70 eller den som koster 5,70. Valget er enkelt for en seiler med dårlig likviditet, men Nissanen mente noe annet når den kom ut på veien igjen og protesterte. Den gikk som en saab på 60-tallet. Jan håndterer situasjon med fatning og klarer å holde Nissan i gang. Alle er fornøyde og Nissan ska få ny suppe før neste etappe.

13.03.2014 Nå venter vi på nytt sjøvannsfilter og bryter for baugtrøster som er de sier kommer til mandag. Frem til da gjør vi vedlikehold og hygger oss i sammen med Eli, Jan og en soloseiler som heter Per fra Kvaløya utenfor Tromsø. Jan og Per kjendte hverandre for over 30 år siden og traff hverandre igjen her i Power Boat på grillkvelden vi hadde i sammen med andre naboer og gode venner. Onsdag var vi igjen ombord i S/Y Jenny og de serverte Per og oss god mat og drikke. Det ble igjen en koselig kveld. Eli har altid noe godt å diske opp med. Vi avsluttet kvelden med å se en 50 års jubileumsfilm for Arthur Arentzen og Oluf. Det var moro og enda bedre når vi var i sammen med de to tromsværingene Per og Jan.

 

12.03.2014 Honør til Raymarine og deres forhandler i Chaguramas som heter Goodwood Marine. Som jeg nevnte så måtte jeg reparere min VHF- radio. Fikk ikke inn eller ut noen meldinger, men spenningen på selve aparatet var ok. Det måtte skiftes noen deler på den over 4 år gamle radioen. Betjeningen hos forhandleren var hyggelige og jeg fikk igjen en reparert radio dagen etter at jeg leverte den inn. Det kostet meg 70US dolla, da garantitiden var gått ut. Jeg monterer radioen i båten, tester og alt ser ut til å være bra. Da ringer en hyggelig dame fra Goodwood Marina og forteller at feilen på min radio også hadde vært på flere radioer av denne typen. Hun hadde snakket med Raymarine og jeg fikk refundert kostnadene uten en gang å spørre om det. Igjen kan jeg takke Raymarine for en god garantioppfølging og firmaet Goodwood Marine som ordnet dette for meg. Tusen takk.

 

Det er veldig praktisk å ligge I Power Boat marina når en skal gjøre noe vedlikehold. Her kan en få tak i det meste og prisene er stort sett bra.

Har bare dårlige erfaringer med båtbutikken ovenfor marinaen som heter Budget Marine. De klarte ikke å skaffe en brakett til en av dekkslukene på 4 måneder selv når de er forhandlere for Lewmar. At de ikke fikk tak i delen er en ting, men jeg følte at jeg ikke kunne stole på dem da de lovet neste dag og neste dag uten at de hadde gjordt noe for å få tak i delen jeg hadde behov for. Jeg gikk heller til et sveiseverksted, fikk en liten bit aluminium som jeg formet til og fikk verkstedet til å sveise sammen en mye mer solid del til lukkeren.

Jeg har fått reparert VHF-radioen, fått nytt sjøvannsfilter til kjølevannet, fått ny bryter til baugtruster og endelig fått nytt bord i cockpiten. Det er bord nr.4 på turen og det siste i rekken. Bordet er i masivt tre og mindre enn tidliger kombibord som jeg også kunne sove på. Fordelen med dette siste bordet er at det foldes inn og tar ikke noe ekstra lagringsplass når det ikke er i bruk. Gummibåten begynner å bli et problem. Den lekker en eller annen plass hele tiden og jeg lapper og lapper, men nye lekkasjer oppstår. Har også fått vite at Zodiak ikke er gode i sterkt sollys. En hører mye om kvaliteter på utstyr og noen stemmer, men mange ganger er erfaringene tatt ut av en dårlig erfaring som ikke er gjengangere.

Vi koser oss i Marinaen og treffer Jan og Eli ganske ofte. De ligger i nabomarinaen som heter Peake Marina. Vi griller sammen om kvelden, forteller gode historier som noen ganger også er sanne og deler en flaske vin i ny og ne. Det er 12.03 og, Jan skulle løfte opp båten i går så jeg får ta en tur over å se hvordan det går. Vi er også blitt venner med det Tysk/Sydafrikanske paret Anett og Terry som ligger i nabobåten. Vi koser oss. Personalet som jobber i marinaen trenger ikke smilekurs, for det kan de.

 

Carraiacaou som hører til Grenada og ligger nord for hovedøya.

Det er mørkt når vi seiler inn mellom øyene og ankrer opp i havnen som har atskillig fler båter på svai enn det vi kan se. Klokken er 3 om morgenen 26.02.2014. Ankeret sitter godt og vi går til køys etter en fin overfart. Med besøket fra Lysekil er vi 5 ombord. Det er i det meste laget, men det går veldig fint. Når alle har en positiv innstilling og bidrar til daglige gjøremål er det ikke noe problem. De er alle erfarene seilere og vi koser oss. Carraiacaou er en veldig fin øy uten mange turister. Var på den flotte strannen som heter Ansle La Roche. Hvor vi  hadde strannen for oss selv. Bussturen til strannen gikk fint, men når vi kom til Hillesbrough ble vi stoppet av politiet og vi måtte forlate bussen. Det var noe med dokumentene til sjåføren som ikke var i orden tror vi.

På vei hjem fra stranna stopper vi ved et tre med store flotte frukter. Det henger et skilt med navn på frukten som heter Manchineel og den ser gode ut, vi tar en frukt med oss i sekken. På vei hjem spiser vi middag på en restaurant og Albin slår opp på sin I-phone og finner ut at frukten vi har i sekken er en av de 10 mest giftige frukter i verden. Den må absolutt ikke spises og berøring av frukten og treet kan gi store ubehag. Vi lirker frukten ut av sekken og i sjøen med den. Alle vasker hendene og spiser en god middag uten frukt. Vi nyter problemfrie dager og har det virkelig fint. Snorkler, besøker restauranter og beser oss på den lille øya. Det er artig med en ungdom ombord. Albin er 29 år og er full av ideer og ikke minst arbeidsvillig. Albin deltar og tar turen i toppen av masta for å kontrollere at alt er ok.

Jeg ble kjendt med Olle på Statfjord B i 1983 og etter den tid har vi hengt sammen. Vi er på besøk i Lysekil hvor Olle og Britt-Maria bor og de besøker oss i Brårvikkilen. Olle jobbet som Elektriker den gangen og heldigvis så har han ikke glemt ohms lov og andre finurlige saker en elektriker må ha styr på. Han har trots alt jobbet i skolen de siste 20 årene og de siste kanskje 10 årene som rektor ved Gullmarsgymnasiet i Lysekil. Elektriske ureglemessigheter i båten blir rettet opp og han legger igjen noe han kaller tangampermeter. Jeg kan se at tanga ikke er beregnet til å trkke tenner med, men ut over det har jeg ikke så mye greie på bruksområdet.

Vi seiler tilbake til Chaguaramas og Bower Boat utenfor Port Of Spain på Trinidad. En fin tur med vinden inn tvers babord. Vi bruker eca 18 timer på de 107 nautiske milene som var noe skvalpete i starten, men det roet seg etter hvert. Det er karnevaltid og Port Of Spain har verdens nest største Karneval. Karnevalet i Rio De Janeiro er større, men der har de måtte redusere dansingen i gatene pga. frykt for opptøyer etter mye demonstrasjoner mot reggjering i det siste.

I Port Of Spain danser de som gale og det er er store lastebiler som frakter musikken mellom de forskjellige dansegruppene. Danserne har flotte kostymer og symboliserer fokegrupper eller forskjellige temaer. Hver gruppe har like kostymer som de syr eller betaler mye for. Forberedelse til neste karneval begynner med det sammen det forige er avsluttet. Noen av lastebilene har et helt steelband på lasteplanen og noen har et musikkanlegg som får rytmene til å spre seg langt ned i asfalten. Foran på lasteplanen står en stor dieseldrevet generator og resten av plassen står en DJ i sammen med kjempehøytalere.

Bak hver musikkvogn kjører en serveringsvogn og innimellom kommer ambulanser og dovogna. Vi ser ikke noe kriminalitet under karnevalet selv om vi er blitt grundig advart mot lommetyver og ran. Arangørene har satset på at årets karneval skulle være det sikreste noen gang og det klarte de etter det vi har hørt. Vi så en som hadde skadet foten sin og en dame som hadde fått for mye sol og varme som ble tatt hånd om av ambulansen.

Våre svenske venner reiser hjem etter nesten tre uker med mange opplevelser og mye fint vær. Yazzy-turneringen er nede på nasjonalt nivå igjen. Det blir stille ombord, men vi har våre venner Jan og Eli på båten S/Y Jenny som ligger i nabomarinaen. Jan er også en kollega fra statoiltiden som bygden sin 57 fots seilbåt og reiste ut året før oss og som er på vei hjem etter jordomseiling.

Fra Power Boat utenfor Port Of Spain til Chalotteville på Tobago

Britt-Marie, Olle og Albin, våre gode venner fra Lysekil kom ombord i Power Boat Marina i Port Of Spain. Det ble en overnatting ombord på land før båten ble sjøsatt. Vårt nye mannskap deltok i siste forberedelser før båten igjen ble satt trygt på vannet. Power Boat hadde et veldig profisjonelt og hyggelig arbeidslag som satte ut båten for oss. God følelse å ha vann under kjølen igjen og vite at båten er godt preparert i bunnen. Det ble 6 lag med Epoxy fra Jotun før bunnstoffet ble påført. Vi seilte kun 3 nm ut til Scotland Bay hvor vi ankret. Alt var perfekt inntil Britt-Marie vant overlegent i Yazzy. Det ble seier til Svenskene i den landskampen.

Neste dag lettet vi anker og la ut mot Tobago og Shalotteville. Det ble en noe lang tur da motstrømmen var på to knoop og motvinden var svak Albin hadde siste vakt når ankeret ble droppet i Shalotteville etter ett døgns seiling. Vi hadde noen små regbnbyger, men stemningen var så god at vi ikke merket så mye til dem. Solen dominerer og vi har 35 grader Celsius om dagen. Tilværelsen smiler til oss. Toll og Imigration er også veldig hyggelige og gir oss noe praktisk informasjon. Det ligger to norske og en svensk båt i havna og i tillegg til en 10-12  andre båter. Ankerfeste er godt og alt er bra. Stranna innenfor båten heter Pirat Bay. Navnet minner oss om piratenes tid på 1700-tallet og det har sikkert vert mange uheldige handelsskip som er kommet i piratenes ”klør” akurat her. Det er en flott og populær strand for turister og fastboende. Folk er vennelige og vi får inntrykk av at de setter pris på turistene her. Byen har max 1000 inbyggere og vi begynner å kjenne folk. En kveld vi er på vei ombord stopper vi ved en lokal pubb og tar en øl. En bil kommer i høy hastighet inn hovedgata, snur og like fort tilbake. Det samme skjer igjen, men denne gangen braser hann inn i en parkert bil som får mindre skalder en det høres ut for. Vi treffer eieren av den påkjørte bilen og han rister på hode og forteller at han kjører altid på den måten når han har drukket. Hva ville du gjordt om bilen din hadde blitt påkjørt på den måten, spør han meg. Gått til politiet sier jeg med det samme, da jeg tenker at det kanskje var en tilfeldighet at han ikke kjørte på noen folk. Da smiler bileieren og sier at det er ingen god ide. Jeg ber om 200 US-dollar for å rette opp lakkskadene og så får det være med det, sier han.

Vi kommer i prat med manskapet på den ene norske båten. Koselig familie fra Tønsberg som har seilt over atlanterhavet og til Barbados og videre hit til Tobago. Vi bader mye og nyter livet utenfor turistområdet i Karibien.

Ny dag og den siste på Tobago for denne gang, trodde vi. Carriacaou som hører til Grenada er neste destinasjon. Det har vert et fint og behagelig opphold her i Sharlotteville, men nå ser vi frem mot å seile de 90 nautiske milene og er klare for imigration og tolderne som er virkelig hyggelige her på øya. Vi nyter morgenkaffien og ser etter nye båter som er kommet inn under natten. En stor mørk båt ligger utenfor oss. Når vinden dreier båten så den ligger med siden mot oss ser jeg med en gang at et er        S/Y Jenny til Jan isaksen. Min gode venn fra siste prosjekt i Statoil. Jeg tar turen over til Jenny med gummibåten og blir godt mottatt med kaffe av Eli og Jan. Vi hadde en avtale om at vi skulle prøve å treffe hverandre i området, men at vi var i samme havn viste vi ikke. Jenny hadde seilt fra New Zealand, via Afrika og over til Brasil før de kom inn til Shalotteville. Vi bestemmer oss for å ligge en ekstra dag her å få en kveld med Eli og Jan. Koselig og det blir riktig koselig. Frisker opp noen gamle minner fra jobben i Statoil og utveksler erfaringer fra våre turer.

Neste dag tar vi turen til imigration og seiler ut. Vi har fin vind og logger over 8 knop noen ganger. Vi brukte 15 timer over til Carriacaou.

 

Kommentarer er skrudd av for Trinidad, Port Of Spain. Tobago, Charlotteville. Grenada, Carriacou Februar 2014

Hjemme i Norge på juleferie.

desember 7, 2013

14 desember kom jeg hjem til norge etter 10 måneder og over 900 nm. Fra Valparaiso til Trinidad og Tobago. Båten ligger på land i Port of Spain. Live og jeg planlegger å reise tilbake og fortsette turen februar 2014.

Totalt har jeg nå seilt 25500nm som er noe lengre enn rundt ekvator.  Har opplevd mye på turen rundt Søramerika. Aller mest positivt, men episoden med pirater var ikke gøy og sitter fremdeles i kroppen. Har et par grunnstøtinger som ikke var veldig dramatisk men ellers så har det vert veldig morsomt å treffe så mange kjekke folk. Ikke minst slektningene mine i Buenos Aires. Ønsker dere som følger meg en god jul og takk for alle kommentarer og tips på gjesteboken.

Hilsen Harald

Kommentarer er skrudd av for Hjemme i Norge på juleferie.