08.10.2017 Niuatoputapu og Vavatu, Tonga

oktober 8, 2017

08.10.2017 Vavatu, Tonga

Var inne på marinaen og betalte for en time på nettet og så at pengeoverføringen til immigration/custom var stoppet da de ikke hadde BIC-kode. Jeg vet ikke hva BIC er men det må være viktig. Jeg går i banken her i Vavau og overfører pengene til kontoen jeg har fått oppgitt. Da må det være i orden. Ellers så ble jeg sittende med tyskerne og et par fra California i går kveld. Vi var inne på bryggekanten hvor det er to åpne restauranter selv på søndagen. Jeg syntes nesten det var pinlig da amerikaneren var veldig interessert i andre verdenskrig og jeg vet at tyskeren ikke syntes samtaleemnet er så spennende, men amerikaneren la ut om den store diktatoren i Tyskland og hva som ble gjort feil og riktig. En del amerikanere vet mye om krig da de alltid har en pågående krig en eller annen plass i verden. Bare ikke i sitt eget land. Det er enkelt for meg å stå utenfor å se galskapen. Jeg syntes vi bør ha mer fokus på hvordan vi kan leve bedre i sammen på denne kloden, men det er kanskje ikke så spennende som krigshelter, bomber og granater. Jeg er tidlig oppe og hører fin korsang fra kirken som ligger inne på land. I dag må jeg få oppdatert bloggen, få tilgang til nettet og få tak i et sim-kort til min telefon. Det ble mange ting, men jeg skal gjøre mitt beste.

07.10.2017 Seilasen fre Niuatoputapu til Vavau, Tonga og oppholdet i Vavau.

Vi var kun to seilbåter i havna i Niuatoputapu, mine tyske venner i Najaden og meg. Vi hadde god kontakt og de tok inn værmeldingen som vi fulgte nøye med på. Vi avtalte å gå ut fredag 6 oktober. Jeg tenker på hummerfisket hjemme, men kan ikke gjøre noe med det. Jeg går ut 06:30 og planlegger å komme inn utpå dagen lørdag. Ett døgn og noen timer er tilstrekkelig på de 175 nm til Vavau. Tyskerne er noe trenger noe mer tid og går ut midt på dagen. De regner to netter og en dag. Om kvelden før jeg reiser kommer mange barn og familier ut på brygga for å bade. Det yrer av folk en stund og mange var om bord for å se på båten. Jeg våkner med lyset og er utenfor revet kl.07:00. Får noe motsjø og vind før jeg er inne på kurs mot Vavau. Det går rett sydover og vinden kommer inn fra øst som den bruker. Logger 7,5 knoop noen ganger og turen er veldig fin. Noe slakk vind de siste milene, men det er bare godt. Får ladet opp batteriene før jeg blir liggende noen dager og det er full kontroll. Vavau er ikke vulkansk, men en klippeøy som nesten likner på de britiske øyene. Kan også se lyse partier i fjellet som tyder på kalkholdeig bergart. Det er også mange grotter langs vannet som tyder på porøst fjell. Vavau er øygruppen som består av fine bukter og øyer hvor det er fint å ankre og ha dagsturer. Det er mange seilbåter utpå når jeg seiler inn i et flott vær. Leia går videre gjennom en trang kanal før jeg er inne i byen. Her ligger 30-40 seilbåter i moringer og det er også en ledig moring for meg. Jeg kjenner igjen mange båter. Byen er ikke stor, men de har det meste av butikker og banktjenester. På den lokale pubben kommer jeg i kontakt med folk. Prater og koser meg. Therese fra England kommer også og jeg får inntrykk av at hun føler noe felles med meg som europeer. Hyggelig velkomst. Jeg går til restauranten som heter Belavista og spiser fisk preparert på lokal måte i kokosmelk og det som hører til før jeg vender nesa mot båten. Folk i gata stopper og prater.

Om morgenen på søndag kommer mine tyske venner inn og jeg går ut og hjelper dem med en moring. De er slitne etter to netter og en dag på sjøen så de går til køys etter å ha fortøyd i moringen. I dag, søndag er det kirke og alt er stengt på Tongaøyene.  En fin dag å spasere rundt med mitt kamera. Kirkeklokkene ringer og fra forskjellige kirker og lokale folk har fine klær på. Damene med store hatter og flotte kjoler er på vei til eller fra kirken. Jo, dette er Tonga.

 

01.10.2017  06.10.2017 Innseiling, innsjekking, og oppholdet i Niuatoputapu i Tonga

Niuatoputapu  er et vanskelig  navn og jeg begynte tidlig å grue meg til å rope opp, Harbormaster Niuatoputapu. Da er det enkelt å få krøll på tunga. Jeg sover noe da turen går over to netter og en dag. Jeg kommer inn mot øyene og tar en ekstra liten kryss for å vente på dagslyset. Jeg passerer vulkanøya, Tafah på veg inn. På Tafah bor det noen få familier og kanskje 40 – 50 personer til sammen. Øya er bratt opp mot vulkantoppen og det er sikkert ikke mange steder en kan sette opp et hus der, men øya ruver godt med sine 610 moh. I dårlig vær er det umulig å entre en båt på Tafah. Jeg seiler inn mot merkene som fører inn mot havna. Først må jeg mellom to staker som står ganske tett. Og uheldig vis for meg er det to store hval som har funnet ut at de skal oppholde seg der. Jeg går nærme og prøver å skremme dem vekk, men jeg tror de tenker at de var der først. Jeg er redd for å komme borti dem og skade dem med min propell, men etter en stund kommer jeg meg forbi de to merkene og videre innover mot havna. Det ligger en liten lasebåt til en brygge og jeg ankrer ikke langt fra den. Ingen svarer når jeg roper opp Havnekapteinen og det var jeg nesten sikker på da det er søndag og nesten ingen jobber om søndagene på Tongaøyene. Da er det kirkebesøk som står på planen. Vet at jeg skal oppholde meg i båten så lenge jeg ikke har sjekket inn og fremdeles har det gule flagget under gjesteflagget i masta. Jeg tar ut gummibåten og går på land for å høre om det er en minibank i nærheten. Jeg har lite forhåpninger da det er kun 6 -8 hus å se inne på stranda. Jeg spør et par først som ikke snakker engelsk, men så dukker det opp ei dame som forteller at jeg må gå til byen for å få ut penger. Hun peker retningen jeg skal gå. Jeg går. Tenker at ingen vet at jeg ikke har sjekket inn og at jeg har godt av å røre på meg etter nesten to døgn i båten. Det er søndag og kirketid. Her går nesten alle i kirken minst en gang hver søndag og det er helt øde og ingen jeg kan spørre om veien videre. Bare mange halvville griser som piler frem og tilbake over alt. Jeg går forbi innkjøringen til byen og går i mange timer i solsteken. Til slutt kommer jeg forbi et hus hvor det står ei dame på utsiden og koker noe over et bål. Jeg spør henne og får vite at byen ligger mellom der jeg er og båten og at det ikke finnes noen minibank, men at jeg kan gå i banken å få ut penger dagen etter. Når jeg står der og prater kommer en politibil oppe på veien. Han stopper og spør om jeg trenger hjelp. Jeg innrømmer med det samme at det er jeg som eier seilbåten som ligger for anker i havna og at jeg bare prøver å få tak i penger til å sjekke inn dagen etter. De bryr seg ikke så mye om mitt regelbrudd, men kjører meg til båten som en vennetjeneste. De tar også på andre folk som har vært i kirken og er på vei hjem. Hyggelige politifolk. Jeg går om bord, lager meg en god middag, tar en liten lur og senere et bad. Roer ned i båten og har det fint. Mandag er det full aktivitet på brygga og de begynner å losse den lille lastebåten. Det er månedens båt og det yrer av folk som venter på varer. Det er også mange små lastebiler og varebiler som gjør det vanskelig for truckføreren, men varene kommer på land etter hvert. Det er mye materialer og bjelker til det nye sykehuset som bygges. Det gamle sykehuset forsvant i sunamien i 2009. Mange hus og 9 personer tok den store bølgen med seg. Etter sunamien ble det satt opp mange ferdig”hytter” høyre opp på øya hvor også det nye sykehuset bygges. Finansieringen er et samarbeid mellom kirken og regjeringen med hjelp fra EU. Inne på brygga møter jeg en lege som er involvert i byggingen av sykehuset. Han skal også være med å sjekke meg inn etter at de er ferdige med å kontrollere varene som kommer med lastebåten. Jeg gjør en avtale at jeg skal skysse dem ut med gummibåten kl.14:00. Jeg lurer på om det er ”øytid” her, for da vet en aldri når de dukker opp, men kl 14:00 presis kommer det tre personer med stempel og dokumenter. Legen, en fra landbruksmyndigheter og ei dame som er kombinert politi og toller. Papirarbeidet gikk fint, men når mannen fra landbruk fikk se maten jeg hadde ble han bekymret. Jeg skulle egentlig beslaglegge det meste av maten din, men det er ok om jeg får den romflaska du har sa mannen og trekker en flaske rom opp fra kjøleboksen. Romflaska hadde jeg nesten glemt da det var ei flaske jeg fikk av en amerikaner jeg hjalp med å rengjøre propellen på Huahine i Fransk Polynesia. Etter at passet er stemplet, papirene fylt ut og signert forklarer jeg at jeg må betale dagen etter da jeg må i banken først. Det er ikke problem.

Jeg var glad til og transportterte autoritetene over til mine tyske venner som kom inn tidligere på dagen. Er veldig glad for å se tyskerne da de skal samme vei som meg. Vi har tidligere møtt dem i Panama og i Costa Rica. Jeg møtte dem også på Huahine etter at Live var reist hjem. Prøvde å gjøre en avtale med andre seilere i W Samoa, men de skulle plutselig seile til Fiji og andre steder.  Det tyske paret er veldig skikkelige og seiler en 36 fots Najad som er en grei båt å holde følge med.

Etter at autoritetene er vel om bord i den tyske båten kjører jeg inn til brygga hvor det fremdeles er stor aktivitet og jeg får kjøre med en lastebil som frakter sement til sykehuset. Han slipper meg av ved banken og jeg tror alt er ok. Det jeg ikke viste er at banken er ingen bank. Det er kun et vekslekontor. Jeg får ikke ut penger og jeg skyller penger for innsjekking. Jeg tenker muligheter på vei tilbake til båten. Den samme lastebilen stopper og tar meg på da den skal ned og hente enda mer sement og varer til sykehuset. Neste morgen er jeg tidlig oppe. Bestemmer meg for å gå til Politi/Tolldama og forklare dilemmaet mitt. Har to alternativer.   1 kan betale i neste havn. Jeg kommer jo ikke ut av Tonga før jeg har betalt.   2. om politi/toll har en konto så kan jeg gå inn på nettbank og betale direkte til konto, men da må hun hjelpe meg med internett. Fant jo vekslekontoret ved hjelp av sjåføren som fraktet sement, men byen har jeg enda ikke funnet. Det bor ca. 1000 mennesker på øya i tillegg til noen hester og høns kryr det av griser i alle størrelser. Det er også noen skinnmagre hunder her og der. Jeg syntes synd på dem, men jeg kan jo ikke begynne å fore alle sultne hunder på øya.

Polit/tolldama er medgjørlig og jeg får et kontonummer og adresse jeg skal sende penger til. Hun gir meg også 5 NZ dollar så jeg kan komme meg inn på internett. Jeg finner ”internettsjappa”, men nettet er så tregt at det ikke nytter å komme inn på nettbank. Jeg går tilbake til båen og texter Beate (min datter)for å få henne til å hjelpe meg med nettbanken når hun kommer fra jobb i morgen. Håper dette ordner seg. Jeg sier til folk at de må ha en mulighet til å ta ut penger her. Det vil medføre at folk bruker mer penger på øya og tilfører øya kapital som de trenger så sårt.

Det er ikke mange hus som har strøm. De få husene det lyser i om kvelden har egne små generatorer. Det er også årsaken til at det er få som har internett og TV. Jeg treffer politimannen igjen og vi slår av en prat Jeg sier det om pengebehovet og at det er til øyas beste å få mulighet til å ta ut penger. Snakker også om kraftstasjon som bør bygges i samme prosjekt som det nye sykehuset. Dette må dere ta opp i politisk møte og bringe videre. Det stopper sikker der tenker jeg. Øyrike Tonga har konge som de ser opp til som i Norge. Ressurser er det dårlig med og de er avhengig av hjelp utenifra og New Zealand har de den største handelen med. Det bor noe over 800 personer på øya nå. Før sunamien var befolkningen på over 1000, men mange ble redde for at den store bølgen skulle komme tilbake en dag. Sunamien oppsto mellom Samoa og Tonga ved et underjordisk jordskjelv. Nå er det merkede rømningsveier ved sunami og de har sunamivarsel som forhåpentligvis gir alarm før bølgen når øya. Det er en tidsbegrep på øya, før og etter sunamien som hjemme når jeg vokste opp på 50 og 60 tallet, før og etter krigen. Det er muligens enda flere kirker her enn på Western Samoa. Trodde ikke det var mulig. Har enda ikke sett en butikk, men tuskerne mente å ha sett noe som lignet en jernvareforetning. Byen har jeg gitt opp å finne. Det er kun noen husklynger her og der. Det er mange unger som leker og løper rundt og nesten alle kommer og snakker med meg. De spør hva jeg heter og hvor jeg kommer i fra. Ungene snakker bra engelsk da de begynner tidlig med engelsk i skolen. Ellers så er det Tongapolynesisk som er det daglige språket og det er mange eldre som kun snakker polynesisk. De snakker polynesisk på alle øyene jeg har besøkt, men hver øygruppe har sin versjon selv om mye er likt.

Er ferdig med en lang samtale med Beate og det ser ut som om at jeg har fått overført penger til myndighetene her. Godt å ha medhjelpere hjemme.