24.08 – 24.09.2017 Suwarrow Cook Island, Western Samoa

september 6, 2017

01.09 – 29.09.2017 Western Samoa.  Paradiset langt ute i Stillehavet!

Dagene går seint. Venting er ikke noe for eldre folk forsår jeg. Jeg treffer venner og gjør klar båten. Vasker tøy, baker brød og går rundt med mitt kamera. Været er ikke helt godt over helgen, men jeg ser at det passer å gå ut onsdag  27 september.

Var ute på en restaurant som heter ”Sail”. Et flott sted med kulturelt show om kvelden. Det var samoadans og fakkeldansing i tillegg til den lokale musikken selvfølgelig. Jeg ble plassert ved et bord i sammen med et lokalt par. Mannen heter Ari og begge to er blinde. Ari imponerte veldig. Han spør om jeg snakker norsk bokmål eller nynorsk og sener hvordan jeg liker norsk folkemusikk. Han spør også om forhold mellom samer og resten av norsk befolkning. Viste hvor i Norge de største byene ligger og befolkningen i Norge. Jeg ble satt ut av hans kunnskaper.

Ved bordet bak oss sitter en dame det lyser autoritet av. Hun kunne bekrefte at Ari er meget kunnskapsrik og at han leser alt han kommer over. Dama gir meg hennes visittkort og jeg ser at hun er direktør for Universitetet Sør i Stillehavet.

Ari forteller at det er mange hjelpemidler i dag for blinde og at den praktiske hverdagen er blitt mye lettere. Vi prater og skøyer hele kvelden og jeg har fått enda en ny venn. Ari sier han får atmosfæren i restauranten selv om han ikke kan se danserne. Han hører musikken og det pulserende miljøet rundt seg. Han koser seg på linje med meg.

Var over i en fransk båt i dag og så på været. De seiler ut samtidig med meg men går til New Caledonien og målet er Puket i Thailand etter hvert. Kanskje om 3 til 4 måneder. De vill ikke gå så langt sør som New Zealand da det alt for kaldt for dem sier de. Jeg tenker mitt som lever på ca. 58 grader Nord.

29.09 2017 Avreise fra Western Samoa

Å reise fra Western Samoa er ikke enkelt både følelsesmessig og praktisk.

Jeg hadde fått med meg en matros som skulle seile med til Tonga. Tenkte det er mye trafikk og at det er godt å være to. Det blir nattseilaser mellom alle øyene hele veien. Matrosen som skulle være sjødyktig ble så sjøsyk at jeg måtte gjøre vendereise. Jeg hadde seilt 30nm i medvind og måtte samme distansen tilbake i motvind. Det var bare å bite i det sure eplet og krysse meg tilbake. Toll og Immigrasjon likte ikke det at vi hadde sjekket ut og ikke seilt ut av landet. Det ble mange turer

Jaja og meg fant et lite sted hvor det var åpent sist søndag. Det var nesten bare turister der, men stemningen ble god. En flaske øl her koster ca. 15 kroner, så en blir ikke ruinert av en tur på pubben. Kostnadsnivået er langt under Fransk Polynesia og de fleste varene er rimeligere enn i Norge, men utvalget er ikke så stort. Har fått en venn som heter Amelia. Hun har sin ”boyfriend” som jeg også kjenner og det gjør vennskapet lettere. Amelia er gitarlærer, opptatt av kultur og holder seg borte fra alkohol og det som verre er. Det var Amelia som fikk meg med til frigjøringsdagen til Papua New Guinea. Det gir så mye å ha vener i lokalbefolkningen. Valo er også en kar som trekker meg med over alt, men denne uken er han på en forretningsreise i Kina.

Jaja er nesten som en av lokalbefolkningen, men han snakker ikke polynesisk og ser jo ut som en svenske, men han vet mye om øya og er godt kjent etter mange år her på W Samoa.

Det er lett å komme i kontakt med folk i Western Samoa. Alle hilser når en møtes i gata og etter kort samtale. Jeg får ofte spørsmål om hvor jeg kommer i fra og hvor lenge jeg skal være på øya. Veldig mange inviterer meg hjem til deres familier. De er også interessert i å høre om min seiltur og hvordan jeg kom til Western Samoa. Det var noe verre med gamle ”grandma” som ville gifte bort barnebarnet sitt til meg. Barnebarnet var interessert også så jeg måtte bare se å komme meg derifra. Amelia med sin boyfriend er mye lettere å være i sammen med. Der er det et godt vennskap som binner oss sammen. Hun er veldig nyskjerrig på vår kultur og det kan godt hende at hun en dag tar turen til Scandinavia og besøker oss i Brårvikkilen. Det ville være koselig.

Det er blitt 19 september og jeg har klesvask på vaskeriet. Vasker mine T-skjorter og underbukser i en pøs. Sengeklær går til vaskeriet som ligger bare 10 minutter å gå fra marinaen. I dag er det noen regnbyger og det kan hende jeg tar en taxi til vaskeriet. Det koster bare 4 tala som er ca. 15 kroner. Kanskje jeg har lite å skrive om nå da jeg prioriterer plass i min blogg for å fortelle at jeg vaker underbukser, men det er en del av livet i en båt, i en marina, langt utenfor buskjær. I går kom det inn en liten stålbåt som ligger akten for Ilanga. Den er rund i fasongen og heter ”Little Cocconut” har nesten formen til en cokonut. Vet ikke hvor den er i fra da den ikke har flagg oppe. Også en catamaran jeg var i sammen med i Suwarrov som heter ”Mi Corazon”. Han er soloseiler som meg.

Det er 17.09 og jeg skal ha middagsgjester. Vi blir 5 rundt det lille bordet og det står fårikål på menyen. Jeg skal møte min svenske venn, Leif og vi går i gang med innkjøp og koking. Jeg må gå til Marinakontoret å få tillatelse til å ta gjester om bord. Marinaen ønsker ikke trafikk til båtene og det er vakter ved gangveien ned til flytebrygga hvor Ilanga ligger. Selv om det er lite kriminalitet her så er det en god ting at kun båteiere kan komme ned til båtene. En del folk på øya er ganske fattige og spesielt barn går og tigger. Når det er stor forskjell på fattig og rik så oppstår tyverier, men her jeg ligger er det trygt.

I katolsk kirke på Søndagen

Det var søndag i går og jeg var invitert til en katolsk kirke i sammen med min ”bankmannvenn”, Valo. Kirken er veldig flott, med et godt kor, sermoni med røkelse og mange aktører med forskjellige drakter og oppgaver. De hadde ikke den fine flerstemte sangen som vi hørte i kirken i Fransk Polynesia, men det var en flott start på søndagen.

De jeg er mest i sammen med er Leif fra Sverige og Valo som er inføt. Valo har utannelse innen journalistikk og økonomi. Han jobbet mange år som journalist før han begynte i bank og han er nå banksjef i en stor bank. Når vi er ute merker jeg at folk vi møter har respekt for Valo og mange syntes det er litt stas å kjenne han. For meg er han en venn vi liker begge to å fortelle historier og kan le godt i sammen. Han er veldig bevist på å ikke utnytte sin posisjon i privatlivet og jeg har stor respekt for han. Valo ønsker at jeg skal flytte til øya og han har kontakter som selger hustomter. Vi skøyer om det, men med min tilknytning til familie og mitt hjemsted så er selvfølgelig ikke det aktuelt. Norge er verdens fineste land…..Helt sikkert.

Leif og meg har funnet oss en stamkafe som heter Alley.  Der møtes vi og snakker om skandinavia og livet på øya her. Smilet sitter løst hos Leif som de kaller Jaja. Det er alltid god stemning rundt bordet vi sitter ved og ikke så skjeldent flytter andre kafegjester over til vårt bord.

42 Independent Day for Papua New Guinea

Av en lokal gjest ble jeg invitert til å være med å feire frigjøringsdagen til Papua New Guinea. Det er en ganske stor koloni med folk fra PNG som bor på W Samoa og de henger sammen. Det ble en flott fest med jordkokt mat, bønner, dans og musikk. I dobbelt forstand en fargerik dag. Maten kokes i en grop som er dekket med palmeblader i bunnen. Stein på størrelse med tennisballer blir varmet opp på et bål og legges i sammen med kjøtt og grønnsaker, Bananbladene pakkes rundt det hele og gropen blir isolert på toppen med duker, plater og hva de har for å holde på varmen. Det var svinekjøtt og kylling som sto på menyen og det smakte veldig godt. Til dessert var det kake og is. De hadde bakt noen kjempestore kaker. Det var mye bønn og God bles alle og alt som foregikk.

Alle fremmøtte får utdelt en lapp hvor det står:

 

 

NATIONAL  PLEDGE

We the people of Papua New Guinea.Pledge ourselves, united in one Nation. We pay homage to our cultural heritage The source of our strength.

We pledge to keep a democratic society base don justice, eqality, respect and properity for our people. We pledge to stand together as one people, one nation and one country.

God Bless Papua New Guinea

Møtte en gammel dame på 99 år og hennes barnebarn. Her var noe spennende. Jeg går bort og får god kontakt med de to damene. De inviterer meg hjem et par dager etter og jeg stiller med notatblokk og kamera.

Dama heter Laavasa Fanualelei og ble født 15 juli 1918. Hele livet har hun bodd på eiendommen hvor  hun bor i dag. Hun er knyttet til kirken og besøker den hver søndag. Hennes barnebarn hjelper henne med det meste. Hun har 3 barn og 4 barnebarn og de fleste i familien på 15 personer bor i de 4 husene som er bygd opp på familieeiendommen. Det er tradisjon her at det er familien som eier eiendommen og den eldste familiemedlemmen er sjefen. Eiendommen kan ikke selges ut av familien. Laavasa bor i hovedhuset som ikke har vegger. Huset består av en betongsokkel som er dekket av et tak. Betongsokkelen er kanskje på 5 x 15 meter og det huset blir også brukt til familiemøter. Familiemøte avholdes hver søndag etter kirken og bønn i huset. Da kommer alle familiemedlemmene, setter seg på matter flettet av blader fra kokospalmer. På møtene blir familiens utfordringer blir drøftet. I det store rommet er det to køyer og ”grandma” bor i den ene senga og den ene sønnen hennes i den andre. Om kvelden trekkes en myggnetting over sengene så det ser ut som telt over hver seng. Mannen til Laavasa er gravlagt i hagen foran huset. Familien er fattig og de små husene rundt hovedhuset er i dårlig forfatning. Kun to i familien er i jobb og tjener penger til mat og det mest nødvendige. Sønnen til ”grandma” har jobbet i USA som snekker og er stolt av det. Han sitter i sin ”lava lava” skjørt og skal hjelpe til med samtalen, men han snakker ikke så godt engelsk. Grandma snakker kun Samoa Polynesisk så jeg er avhengig av tolk. Jeg stiller spørsmål om hvordan tilværelsen på øya er endret i løpet av livet hennes, men jeg får ikke gode svar. Sønnen som skal være tolk svarer det samme på alle sørsmål. Det er viktig for han å formidle at det er godt å leve på Western Samoa og at det er fredlig her. Han svarer, werry good, no problen, Samoa nice til alle spørsmål.

Spør om Samoa har vert involvert i noen av verdenskrigene uten å få et godt svar. Får senere vite av min venn, Valo at Samoa ikke har vert involvert i noen krig, men at de for mange år siden hadde noen kamper mot folk fra Tonga som er øygruppen i sør.

Jeg har tatt med en del mat til grandma og hennes familie og de er veldig takknemmelige. Grandma ønsker at jeg skal gifte meg med det ene barnebarnet hennes. Når jeg sitter og noterer forstår jeg at noe er på gang. De kommer med gave til meg. Jeg blir veldig rørt når jeg vet hvor fattige de er. De kommer med Lava lava og en skjorte som er typisk for Samoa. Fargene er sterke i rødt, gult med noe sort mønster i skjorta. Ikke antrekk jeg kan ha på meg i Arendal eller i Tvedestrand uten å bli lagt merke til, men gaven er flott og jeg blir virkelig glad for den.

Familien har noen aldeles vakre mindreårige barn og det er fredlig mellom familiemedlemmene. Mye tid går med til bønn, takke gud, matlaging og rydding. For meg ser det ut som om familien har levd på samme måte de siste generasjonene med et primitivt kjøkken og spiseplass i det ene huset. Møbler er det lite av så de sitter på matter. Når det regner som verst trekker de ned presenninger som vegger i hovedhuset og foran åpningene i småhusene rundt. Om fremtiden har de ikke så mye å si om. Det er gud som styrer og de ser ikke for seg store endringer. Jeg tenker mitt. Et gassbluss på kjøkkenet uten fryse eller kjøleskap. Åpninger i veggen slipper inn lys og rundt spisebordet er det enkle benker. Regnvannet samles opp i sisterner og livet går sin gang.

Samoa sa

Jeg var ute og gikk en dag og kom opp til et veikryss med butikker og en besinstasjon. Da står det plutselig en mann i hver gate og stopper folk og en av dem blåser i et conkskjell. Klokken er 18:00 og da skal alle som er i nærheten stoppe opp ½ time og tenke på gud. Jeg gikk bort til en av de eldre mennene som sto for sermonien og slo av en prat etter at det hele var over. Han forteller at noen plasser ringer de med bjelle og at det er tradisjon i alle småsteder rundt på øya. Skikken heter, ”Samoa sa. Nå med biltrafikken så blir det vanskelig å håndheve, så bilene passerer, men folk må stoppe en halv time. Hva man tenker på er jo litt opp til hver enkelt, men det er en gammel skikk som noen har funnet ut er passende. Hva guden hette den gangen er ikke godt å si, men det er kanskje fint å roe ned en halvtime å tenke over livet, hva som skjer med oss og rundt oss.

Dagene går og jeg skulle gjerne vert ute nå. Vi er noen båter som går ut i sammen og vi venter på ett pass til ett av mannskapene. Ser at det blåser en del nå noen dager og at været løyer til neste helg. Da skal passet være på plass og om det ikke er det, så seiler jeg. Kan ikke vente lenger selv om jeg liker meg godt på denne øya.

13.09.2017 i Yachtclubben i Apia i W Samoa.

Det kribler i kroppen etter å komme meg ut på havet igjen. Det er veldig fint her på øya og jeg har fått mange venner. Det blir også spennende å seile til Tonga. Planlegger å gå inn til tr øyer før den lange distansen på 8 – 10 døgn til New Zealand. Jeg gjør papirarbeidet med utsjekking til fredag, handler inn proviant lørdag og seiler ut søndag morgen om værmeldingen fremdeles er god. Ser båten begynner å bli begrodd allerede og jeg må gjøre en skikkelig vask av bunnen før jeg går ut. Det er ca 27 grader i vannet og her i marinaen er det en del forurenset vann så da gror det godt. Det er tidlig morgen og ejg hører de elektriske toalettpumpene er i gang rundt i båtene og det er sikkert ikke mange som bruker tett tank. Det er heller ikke et krav her. I går satt jeg lenge utenfor brannstasjonen her i byen og snakket med brannmennene. De bare satt der og ventet på neste utrykning, så jeg fikk inntrykk av at de likte at jeg var der. Med konversasjon med vanlige folk i gata får en et godt innblikk i hvordan folk lever. Husene er enkle her og familiene står i sammen hele livet. Ofte er veggene kun en tynn myggnetting og midt inne på gulvet står senga som det er spent myggnetting over. Når en passerer et hus så ser det ut som om det står hvite telt midt i rommet. Brannmennene har mange spørsmål om turen min, om familie og hvordan det er i Norge. De fleste her vet ikke hvor Norge er, men vet folk flest i Norge hvor W Samoa er? Neppe. Økonomien her på øya er ikke god, men det er ikke veldig mange fattige. Til livets opphold trenger en noe mat, et par klesplagg og en myggnetting for nattesøvnen, ja så er det meste i boks. Myntenheten heter Tala hvor kursen er ca. 3,4 kroner for en tala og økonomien er mye knyttet opp mot New Zealand som W Samoa er avhengige av mht forsyninger.

01.09 – 17.09.2017 Western Samoa

15.09  Yachtclubben i Apia i W Samoa.

Jeg var ute og gikk en dag og kom opp til et veikryss med butikker og en besinstasjon. Da står det plutselig en mann i hver gate og stopper folk og en av dem blåser i et conkskjell. Klokken er 18:00 og da skal alle som er i nærheten stoppe opp ½ time og tenke på gud. Jeg gikk bort til en av de eldre mennene som sto for sermonien og slo av en prat etter at det hele var over. Han forteller at noen plasser ringer de med bjelle og at det er tradisjon i alle småsteder rundt på øya. Skikken heter, ”Samoa sa. Nå med biltrafikken blir det vanskelig å håndheve, så bilene passerer, men folk må stoppe en halv time. Hva man tenker på er jo litt opp til hver enkelt, men det er en gammel skikk som noen har funnet ut er passende. Hva guden hette den gangen er ikke godt å si, men det er kanskje fint å roe ned en halvtime å tenke over livet, hva som skjer med oss og rundt oss.

Dagene går og jeg skulle gjerne vert ute nå. Vi er noen båter som går ut i sammen og vi venter på ett pass til ett av mannskapene. Ser at det blåser en del nå noen dager og at været løyer til neste helg. Da skal passet være på plass og om det ikke er det, så seiler jeg. Kan ikke vente lenger selv om jeg liker meg godt på denne øya.

 

09.09.2017

Jeg begynner å bli kjent med byen og folk. Den årlige festivalen med konkurranser, musikk og dans er over. Byen normaliseres og det er ikke så mange folk i gatene lengre. Under festivalen var det offisielle besøk fra nærliggende land og det var politi på hvert hjørne. Hotellet som ble brukt til gjestene var omringet av vakter og politi hele døgnet, selv om det er veldig lite kriminalitet på øya. Jeg møtte Samoas ambassadør i Japan. Koselig dame helt til noen tente en sigarett i nærheten av henne, da fikk de beskjed på samme måte som jeg irettesatte min hund etter at den hadde stjålet maten min.

Det er søndag med kirketid og gatene et tømt for folk. Her går de aller fleste til kirken om søndagene. Jeg fikk mange invitasjoner til å være med i kirken, men jeg takket nei. Tror de snakker polynesisk i de aller fleste kirkene også. Kanskje jeg går neste søndag for å oppleve stemning og den glade sangen. I marinaen er det fullstendig rolig og det er herlig å sitte ute i Cockpit og skrive noe for bloggen min. På kveldene er det noe høy musikk fra restauranten på brygga bak båten, men ikke særlig forstyrrende. Artig å se på livet også.

Min venn Valo, tok meg på tur i går. Vi var rundt på øya. Så på noen fossefall og var ute ved noen hvite strender med flotte hotell på. Valo er banksjef og forteller hvordan de går inn og hjelper små bedrifter, privatpersoner og ideelle organisasjoner med økonomien. Han lurte på om jeg bløffet når jeg fortalte at jeg ikke kan gå til skranken i Norske banker å ta ut penger, men at en blir henvist til minibank som er i eller ved banklokalet.

Har funnet meg en hyggelig pub hvor Valo, meg og min svenske venn, Leif møtes. De kaller Leif for , ”Ja ja” da han ofte sier det om tilværelsen rundt seg. Ja ja, livet er herlig. Jeg fotograferer mye og skal legge inn på bloggen når jeg får anledning med et godt nett.

I marinaen hvor jeg ligger er jeg i sammen med 4 engelske båter, en fransk katamaran og fire andre båter jeg ikke kjenner så godt. Vi bare sie hei når vi møtes på brygga. I den franske båten snakker de ikke engelsk og er noe utenfor. Franskmennene har motorproblemer og har vert her en stund. Jeg spør den hva som er galt og da sier de at de ikke vet, men at det er noe med noen stempler eller noe. Da aner jeg store reparasjoner noe de ikke helt forstår. Motoren virket jo så fint tidligere, det kom bare en del røyk ut! Når det er katamaran så har de en motor i hver pontong så den ene virker, men båten er ikke lett å manaurere med en propell i det ene ”hjørne”. Hm…noen ganger er det godt å ha litt peiling på motorer.

Om jeg blir her en uke til, så er det tid for å seile ut. Kjenner allerede suget etter å komme ut og sette seil. Men med min gode venn,”Jaja” går det fint. Jeg kommer til å savne han. Jaja er et par år eldre enn meg, har et godt smil og har føttene på jorden.

Var en tur på byen i går og ble kjent med Valo som er banksjef i  byen her. Han inviterer meg på tur til lørdag og avtalen er at han skal plukke meg opp på marinaen kl 10 på formiddagen. Fyren er hyggelig og jeg gleder meg veldig. Folk her er veldig utadvente og det er så lett å slå av en prat. Møtte ei dame som fortalte at hun har en bestemor på 99 år. Jeg prøver å komme i kontakt med den gamle damen for å ta noen bilder og høre litt om hennes liv og hvordan hun har opplevd livet sitt med utvikling og endringer. Vi får se hva jeg får ut av dagene for jeg er allerede begynt å tenke på turen videre mot Tonga.

05.09.2017 Western Samoa

I går ble det endelig mandag og jeg ropte opp portcontroll på VHF-radioen. Ny mann var på vakt og han viste ikke noe om Ilanga og meg. Han sier at jeg bare skal gå inn til marinaen og sjekke inn. Jeg trekker anker og går inn. Det er flere ledige plasser og jeg finner en fin plass med utrigger på bb side. En mann i ”skjørt” står på kaia og tar imot meg. Jeg tror at han hører til marinabemanningen, men han er en drosjesjåfør som ønsker meg som kunde. Jeg faller for fristelsen og lar han kjøre meg over til bygningen hvor imigration er. Han ringer og ordner og koordinerer helse, toldere og noen andre som hadde et skjema med seg. Han skulle ha tilsvarende 100 norske kroner og det syntes jeg jobben var vert. Han ville gjerne lage en tur for meg rundt øya, men det koster sikkert mye mer og jeg takket for tilbudet. Det regner og er ufyselig noe som gjør det enda bedre å ligge ved en flytebrygge med tilgang til vann og strøm. Regnet avtar og jeg spaserer en runde med kameraet. Finner en en liten bar med bord på utsiden og slår meg ned ved et bord hvor det sitter en jeg så på marinaen. Vi er plutselig venner da vi har en felles ”ting”. Vi var jo i marinaen samtidig. Når han hører at jeg er norsk så peker han på mannen ved nabobordet og sier han er svensk. Mannen er fra Haparanda og er kjempekoselig. Han bor på øya og har vert gift her, men kona døde for et par år siden. Vi prater og blir etter hvert gode venner. Han sier at rundt hjørnet her bor det ei dame fra Oslo….kom sier Leif og reiser seg fra bordet. I samme bygningen som pubben bor Kristin fra Ullern. Vi prater litt og hun sier at hun skal ha en fest i kveld med 20 – 30 personer og inviterer meg. Blant gjestene er også Esben som er en koselig kar. Festen består av en trimgruppe som har vert ute løpt en runde og samles i hagen til Kristin for noen øl og en pizza. Samme dagen jeg kommer til land føler jeg at jeg kjenner halve byen. Har allerede fått to tilbud om runde rundt øya for å bese meg og fotografere.

01.09.2017 For anker i Western Samoa

Det er regnbyger i lufta og noe tåke da jeg glir inn mot Samoa. Ser land på min babord side da jeg kommer inn langs med øya og er bare ca 8nm fra land. Det er enda 17 til havna, Apia som jeg skal inn til. Får ikke kontakt med ”Portmaster” før det er 10 nm fra havnen. Det er godt å høre stemmen hans selv om han skravler en del på radioen som jeg ikke får med meg. Jeg sier tusen takk og at jeg kaller han opp når jeg kommer inn i havnen. Det var en lettelse å få kontakt og vite at jeg kan seile inn i havnen. Turen fra Suwarrow har kun vert 4 døgn, men ganske krevende med grov sjø, mye vind og lite søvn. Seiler inn i havnen hvor det ligger 3 seilbåter for anker. Kaller opp Portmaster igjen og får ordre om å ankre i nærheten av de andre seilbåtene og de kommer neste dag og gjør inspeksjon og papirarbeid med å sjekke meg inn til Western Samoa.

Så er jeg i Western Samoa, tenker jeg. Åpner en boks øl og feirer ankomsten. Lager en god middag med kjøtt fra Tahiti og koser meg i den herlige tropekvelden. En fiskebåt med navnet, Yuh Fa No 201 ligger for anker aktenfor meg og minner meg på at jeg nærmer meg Asia. Båten har et asiatisk tegn i skorsteinen, men ikke nasjonalflagg oppe som jeg kan se. Havnen er ikke stor, men virker aktiv med  fiskebåter som kommer og går.Et par kombinerte frakt og passasjerbåter langs kaiene. Innerst i kroken ser jeg en lystbåthavn som kanskje er marinaen jeg hørte om i Tahiti. Jeg har mer lyst til å ligge for anker da det er beskyttet for vestavinden her og ankerfeste virker veldig godt. Tror det er løs sand eller mud på bunnen som er perfekt for mitt bruceanker. Jeg er tidlig oppe etter en god natts søvn. Koker kaffe og har et par sjokoladekjeks til ”første frokost”. Tar pc med meg ut i cockpit og nyter morgenen med soloppgang og nykokt kaffe. Hører aktivitet fra en lekter som jobber i havnen, ser bilene på land hvor folk er på vei til arbeidet og sikkert har planene klare for formiddagen på jobb. Livet smiler til meg. Det er en merkelig følelse å seile langt ute i Stillehavet, komme inn til en øy med en by med noe under 40 000 innbyggere. Fra ankerplassen ser jeg et kjempehus i 5 etasjer med et kopperbelagt lite hus på toppen. Regner med at det er regjeringsbygningen og at huset på toppen rommer et eksklusivt møterom eller statsministerens leilighet. Ved siden av er en vakker kirke med to tårn store tårn og mye dekorasjon. Misjonærene har også vert her og gjort jobben sin. Kan se seks kirker eller gudshus fra her jeg ligger. Leser at misjonærene kom hit på midten av 1800-tallet. Nå venter jeg på at myndighetene skal komme, inspisere og sjekke meg inn så jeg kan komme meg en tur på land. Jeg begynner å gjøre klar gummibåten som ligger på dekk med bunnen opp og motoren henger på rekka akter.

Det er fremdeles 01.09. Jeg har skiftet en del kabel og montert ny motor på ankervinsjen. Gjorde en del i Suwarrow, men det var mer ”råtten” kabel som måtte skiftes. Min svenske venn Pelle lærte meg at i båt så skal det kun brukes fortinnet kabel når kablen er utsatt for salt miljø. Jeg var ikke klar over det og har en del dårlige kabler. Kopperkabler blir svarte og smuldrer opp inni isolasjonen. Har ikke fortinnet kabel, men det virker nå og så får jeg skifte til riktig kvalitet etter hvert. Kabler med stor motstand er jo brannfarlig og må følges opp. Myndighetene skulle komme om bord til meg i dag morges, men jeg har enda ikke sett dem. Nå er de sikkert gått fra jobb i dag og jeg får håpe de jobber om lørdagene så jeg får besøk av dem i morgen. I hele dag har jeg jobbet med ankervinsjen og ikke tenkt så mye på at jeg venter, men må jeg sitte om bord til over helgen blir det lenge å vente syntes jeg. Kalte dem opp på radioen i dag ved lunsjtider og da sa ”Portmaster” at de skulle informere på radioen før de kommer. Kalte opp Portmaster igjen og fikk vite at de ikke jobber i helgene og at jeg må vente her i båten til mandag. Nabobåten fra USA hører radiosamtalen og kommer over og spør om de skal kjøpe noe til meg på land. Jeg spør om de kan ta med et brød og tomater som de kom om bord med etter at de var ferdige med byturen. Det er ganske strengt her. Jeg kan ikke forlate båten og jeg kan ikke ha besøk om bord. Hørte at uregelmessigheter kan straffes med store bøter i størrelsesorden 1000 US dollar. Jeg er snill gutt og har det i grunnen bra om bord. Ser i en broskyre jeg fikk av naboen i båten fra USA at det skal være en festival som heter, Teuila Culture Festival, hele neste uke. Det må jeg sjekke opp og se hva er.

 

31.08.2017 Seilasen inn til Western Samoa 

Det er 31 august står det på min GPS og i loggen står det 30 august. Det er noe med å gå over datolinja, men det er ikke alltid GPS stemmer da datolinjen følger landegrenser og ikke kartet som GPS`en gjør med å regne 15 grader som forskyver tiden med en time. Det får jeg vite når jeg kommer inn til Western Samoa. Turen er gått radig med til dels kraftig vind og den siste dagen tette regnbyger. Båten har tverra et par ganger og det er ubehagelig. Når båten tverrer skjer når båten er høyt oppe på en sjø med kraftig vind og lite kjøl i vannet, En liten ekstra sjø inn på hekken og jeg ligger på tvers av min opprinnelige kurs før jeg vet ordet av det. Det blir mye sjø over båten og noe ubehagelig, men det skjer en tverring så må luker være forsvarlig lukket og alt på dekk skikkelig festet. Gjør en jobben sin så er det ikke farlig.

Det er 70nm igjen til Aipi på Western Samoa når jeg står opp (for siste gang) på morgenen. Jeg bør være inne i dagslys. Vinden er fortsatt god og jeg holder en gjennomsnitt på noe under 7 knoop. Jeg kan rekke det og jeg prøver. Om ikke så blir det å seile rundt på utsiden av innseilinga hele natta og vente på dagslyset. Etter 4 døgn i sterk vind ønsker jeg å komme meg inn i dag. Hørte rykter om at det er en marina der inne. Vet ikke om de har en brygge eller moringer som de leier ut. Sendte en e-mail for et døgn siden hvor jeg skriver at planlagt ankomst er i ettermiddag. Håper planen holder.

På de 513 nautiske milene fra Suwarrow har jeg ikke sett en eneste båt eller lys i horisonten. Når jeg gikk ut fra atollen så var det en tankbåt inne på mine instrumenter, men jeg så den ikke. Det skal bli spennende å komme til Western Samoa. Møter jeg pappan til Pippi der tro?

Samoa er en øygruppe som er delt i to. Vest for 171 grader er det Western Samoa og øst for denne linjen er det Amerikansk Samoa. På den amerikanske siden er det en del av USA med gallon tommer, fot og selvfølgelig US-dollar. Western Samoa er et selvstendig land med egenregjering, valuta og de følger SI-systemet. Det skal bo ca 250 000 menesker på Western Samoa og Aipi skal være den største byen mellom Papeete på Tahiti og Fiji. Jeg vet lite om øya og gleder meg veldig. Alltid spennende med hva myndighetene spør etter ved innsjekking til landet. Kanskje det er en internettkaffe der også så jeg kan få oppdatert min blogg. Får se!

25.08.2017 Suwarrow Cook Island

Jeg er ”sugen” eter å komme ut i havet igjen. Har vert 3 måneder i Fransk Polynesia jeg har opplevd og sett mye flott. Tenker mest på atollene ute i Toamotos og Heivasjovet i Tahiti som kanskje høydepunktene.

Nå er jeg klar for en lengre soloseilas igjen og ser frem til det. Det er 1200nm til Western Samoa, men det er noen øyer på veien dit som er fint å gå inn til. Jeg sier adjø til min venn, Jamie fra Seattle og hadde planlagt en siste lunsj på Yachtclubben, men jeg syntes eieren ikke var så sympatisk og jeg lagde heller et godt måltid om bord. Tar oppvask og jeg er klar. Ankervinsjen vill ikke gå og jeg har 70m kjetting ute på 26m dyp. Det blir et slit, men jeg er en sta mann som får ankeret på dekk etter noe tid. Jeg får se på det i neste havn.

Jeg hadde fått tips om Suwarrow av mine svenske venner Pelle og Ulla. Det skal være den vestligste Cook øya som ligger ca 700nm fra Bora Bora. Øya står oppført med 10 innbyggere og ellers ganske strenge miljøkrav da atollen er del av en nasjonalpark.

Vinden er med meg, ja nesten for mye da jeg har platt lens. Jeg går ikke på dekk og jobber med spri når jeg seiler solo. Blåser det opp med spri og fullt seil ute så er det ikke greit. Vinden der forholdsvis stabil og sterk hele veien og jeg har det bra med kun storseil. Seiler opp i 8 knoop noen ganger, men ser også 4-tallet til tider. Har mange fine sol, opp og nedganger, noen fiskestim og en og annen delfine. Opserverte 3 båter på turen og hadde en behagelig tur med mye god proviant om bord. Kjøleboksen sluttet å virke på turen, men jeg har en liten lomme i fryseren som funker som kjøleskap så jeg klarer meg godt. Kjølekompressoren sto på lista for utskifting i New Zealand da den er 25 år gammel og vi har misstanke om at den trekker forholdsvis mye strøm.

Tidlig 24.08 seiler jeg inn i lagunen i Suwarrow. Hade radiokontakt med ei dame som heter Maryanne i båten Begonia, som forteller at tidevannet var gunstig og at jeg kunne ordne innsjekkingspapirer når jeg kom inn. Hun hørte at jeg prøvde å kalle opp ”myndighetene” på øya og at de prøvde å svare, men vi hørte ikke hverandre. Da trør Maryanne til og er mellomleddet. Det er sånn gode seilere er, når de ser at noen trenger hjelp så hjelper de.

Det ligger 6 båter for anker inne i lagunen som ikke er veldig godt beskyttet for østavinden…..eller ikke for noen vind da atollen er veldig lav. Jeg finner ankringsplass, dropper ankeret og håper jeg får i gang vinsjen til det skal opp igjen. Det er 15m dypt og jeg legger ut 50m kjetting. De to fra myndighetene kommer ut i lettbåt ønsker meg velkommen og sjekker meg inn til Suwarrow og Cook Island. Det er mange dokumenter og fylle ut, men det er ikke noe problem i samarbeid med de to veldig hyggelige representantene for myndighetene. Det er store smil og jeg føler meg virkelig velkommen. Om kvelden er det sammenkomst ”pot look”på stranda hvor alle båtene tar med seg noe mat og vi hilser på hverandre. De to fra myndighetene er selvfølgelig der og jeg får vite at det er kun de to som bor på øya og de andre øyene i atollen er ikke bebodde. Vi har en hyggelig kveld og jeg hilser på Maryanne og mannen Kyle som forbereder seg på å seile ut dagen etter. De har planlagt en rute mer østerover som ikke er gunstig for vinden og sjøen er noe ”hakkete”. Det er ikke bra for en liten katamaran, men de vet hva de gjør etter mange år på havet. Det er mye hai rundt båten, men av den snille typen, Black tip Shark, som vi kaller revhai da de holder seg på revet og finner sin føde der. De fleste av denne typen hai er kanskje opp til 1,5m lange og skal være helt ufarlig for mennesker.

Jeg begynner på ankervinsjen og ser at minuskabelen frem til vinsjen har fått et sår og nesten er av, Forbereder en lengre jobb neste dag for å korte inn kabelen og montere ny kabelsko. Håper jeg slipper å skjøte kabelen som er en 50mm2. Jeg må også skifte storseil innhal som er noe plukk da jeg må snike og tre lina inne i mastefoten. Det er ikke problem så lenge jeg ligger her som båten ligger forholdsvis stille og ankeret henger godt. Jeg våkner i 5-tiden og morgenen og er klar til morgenkaffe med kjeks. Deilig å sitte ute og se lyset tar tak og skaper en ny dag. Kaffen er god, haien kretser rundt båten og det er et yrende fugleliv. Livet er godt!

Det ble fine dager på Suwarrow. Vi var 7 båter for anker i den iukke så godt beskyttede havnen. Jeg må skjøte den grove minuskabelen til ankervinsjen og håper det beste. Får ikke testet da bryteren til spillet er ved rattet hvor jeg ikke kan se vinsjen. Det blir en stor jobb med mye lodding av kabelsko og fjerning av innredning for å komme til kabeltraseen, men jeg hadde god tid og jobben gikk greit.

28 august bestemmer jeg meg for å gå ut. Været er noe ruskete, men havna er heller ikke god. Er hele tiden nervøs for at ankeret skal slippe taket og at jeg skal drive inn på revet. Ankervinsjen virker ikke. Dritt! Jeg trekker opp kjettingen manuelt og en mann i nabobåten ser mine utfordringer og kommer over og hjelper med de siste meterne. Neste havn må det bli orden på ankerspillet! Det er Apia i Western Samoa.