Hjemme 24.11og i god form. Fyrer i ovnen og drikker kaffe

desember 2, 2017

Det er veldig godt å være hjemme nå og bare roe ned. Har noen småskader som må gro igjen, Fikk også en lungebetennelse som jeg må få ut av kroppen i samabeid med med legen. Jeg ble ganske nedkjølt når jeg lå 40 minutter i sjøen og svømte. Nå blir alt bra og jeg koser meg med å fyre i ovnen og drikke kaffe. Får også en del besøk som jeg setter pris på. Tankene går ofte tilbake til redningsak sjonen som ble ganske dramatisk.

Langs skutesiden på Southern LilyMannen som henger i loslaideren styrer meg opp så jeg ikke skal slå så hardt mot skutesiden. Mannen er fra Fiji og heter Valentine. Valentine er en snarrådig mann med store muskler. Det var også han som fikk lina på plass rundt ryggen min. Vi hadde mange fine samtaler senere. Når jeg henger her forsto jeg at jeg kom til å bli reddet og at jeg ville være i sikkerhet om få sekunder, det stemte godt. Dette bilde ble tatt fra orionflyet.

 

Kommentarer er skrudd av for Hjemme 24.11og i god form. Fyrer i ovnen og drikker kaffe

Redningsaksjon New Zealand

november 19, 2017

Harald er nå trygt ombord i et container skip på vei til Auckland, New Zealand.  Hovedredningssentralen bekrefter at han ble plukket opp tidlig i morges.  Det var dårlig vær i området og båten ble truffet av en kjempebølge som gjorde skade på båt og utstyr.  Hovedredningssentralen har holdt oss godt informert og vi er nå lettet og glade over at han er i god behold.  Dette skrev live rett etter at jeg var reddet

 

Her kommer i store trekk hva som hendte 17.november 2017 . Redningsaksjonen 19.11 og litt om hva som hendte etter at jeg ble reddet

 

Jeg seilte fra Tongatapu mot New Zealand med kurs for Wangarei. Hadde vert 10 dager i sjøen da det blåste opp. Jeg så at det var uvær på gang, men tenkte jeg skulle ri av stormen. Vind og sjø ble sterkere enn meldt, men jeg følte jeg hadde god kontroll o 8m bølger og 50 knt vind. Da kommer smellet! En kjempebølge kommer 90 grader inn på min babord side. Lukkerne på to av vinduene i skroget brekker rett av, båten blir løftet ut av sjøen og lander inn mot neste sjø. Det var som en eksplosjon og vannet inne var over dørknivå. GPS/kartplotter ble oversprøytet av sjøvann. Det samme gjorde VHF og elektrisk skap som det kom røyk ut av. Det luktet brendte kabler og jeg slo av hovedstrømsbryter for å redusere faren for brann. Fryseboksen sto med bunnen opp på toppen av kartplotter. Alt var vått inne i båten og ting jeg hadde liggende inne i båten var squist inn mot styrbord side inkludert meg selv. Heldigvis så satt jeg på styrbord side og fikk kort vei gjennom lufta, Det var kaos ombord, vannet skvulpet frem og tilbake, pumpene virket ikke da jeg ikke hadde strøm. Jeg stemplet vinduene igjen da de hang i hengslene på toppen. Det ble ikke tett da jeg ikke fikk skikkelig stempling og pakningene var revet ut. Tiden gikk med til pumping med en bøtte. Det skvalpet og var ganske lite koselig ombord. Laderen opp ble våt og glatt så jeg falt ned en gang og antagelig bristet et ribbein.

Båten må ha lagt ganske mye over til styrbord når den landet for nødpeilesender som hang på bøylen akter ble aktivert og redningsteamet i New Zealand begynte å jobbe. De prøvde først å sende ut et helikopter, men vinden var for sterk, Det snudde. Et Orionfly fra NZ Airforce kom ut og lokaliserte meg. Jeg snakket med den over en håndholdt VHF. Jag sa jeg hadde det bra selv om det ikke var helt sant. Jeg følte ikke at jeg var i umiddelbar fare og tenkte at etter forholdene hadde jeg det bra. Det ble to døgn før en containerbåt kom for å redde meg. Jeg pakket to bagger med bagasje. La PC, I-pad og telefoner i drybag inne i en bagg. Jeg fikk ikke med meg noe.Bagasjen dreiv av sted. Så var det meg. Jeg skulle hoppe i sjøen og de skulle fange meg opp med et nett. Det funket ikke. Nettet gikk under meg og båt forsvant fra meg. Båten tok en runde og kom opp mot meg. Heller ikke denne gangen lyktes jeg å få tak i noe så jeg kunne komme meg ombord. Båten måtte ta ny runde. En båt på 6 000 tonn bruker noe tid på å komme rundt. Når båten kom opp tredje gang så fikk de ut en trosse med en stor løkke. Jeg fikk tredd kroppen inn i løkka, men tauet hekta seg i vesten bak i nakken. Da kjenner jeg en kraftig arm som får løkka på plass. Det er en matros som har kommet ned en laider og hjalp meg. Det var en vanvittig god følelse og jeg forsto at mulighetene var gode for å bli reddet. Mannskapet oppe på dekk trakk meg opp. Jeg var sliten og nedkjølt og for utmattet til å gå i noen laider. Når jeg kom over rekka og så alle på dekk som klappet i hendene og var kjempeglade for å ha reddet meg.

Overstyrmann tok komandoen over meg og pakket meg inn i ulltepper, ga meg vann og passet på at jeg ikke sovnet. Jeg ristet og skalv da jeg hadde vert 40 minutter i 18 graders vann. Etter en liten stund på dekk hvor jeg fikk masasje og noe krefter tilbake hang jeg over skulderen til oversyrmann opp til sykelugaren. Jeg fikk den aller beste beandling av et fantastisk crew på den Singaporeregistrerte båten med navnet Southern Lily. Når vi kom inn til Auckland dagen etter s+ sov jeg enda en natt på båten for å hvile. Det var veldig godt for meg. Den norske Consulen kom ombord og vi hadde en god prat. Han kom neste dag til gaten inn til havnen og hentet meg. Consul John Robertson gjorde en kjempefin jobb og vi ble gode venner. Var også med han på en Consullunsj. Der møtte jeg den Danske, Svenske og Finske Consulene. Det var virkelig trivelig og god mat. John og meg var ute og kjøpte det mest nødvendige og han begynte å jobbe med reisedokument og billetter. Det ble to netter på hotell før jeg satt meg på flyet som gikk via Singapore og til Kjøbenhavn. Fra Cøbenhavn til Kjevik var det Widerø og på flyplassen sto Live og min bror Georg og ventet på meg. Snopp snapp snute og turen var ute!!

 

Jeg kommer til å redigere og putte inn bilder i bloggen sener.

Kommentarer er skrudd av for Redningsaksjon New Zealand

08.10.2017 Niuatoputapu og Vavatu, Tonga

oktober 8, 2017

08.10.2017 Vavatu, Tonga

Var inne på marinaen og betalte for en time på nettet og så at pengeoverføringen til immigration/custom var stoppet da de ikke hadde BIC-kode. Jeg vet ikke hva BIC er men det må være viktig. Jeg går i banken her i Vavau og overfører pengene til kontoen jeg har fått oppgitt. Da må det være i orden. Ellers så ble jeg sittende med tyskerne og et par fra California i går kveld. Vi var inne på bryggekanten hvor det er to åpne restauranter selv på søndagen. Jeg syntes nesten det var pinlig da amerikaneren var veldig interessert i andre verdenskrig og jeg vet at tyskeren ikke syntes samtaleemnet er så spennende, men amerikaneren la ut om den store diktatoren i Tyskland og hva som ble gjort feil og riktig. En del amerikanere vet mye om krig da de alltid har en pågående krig en eller annen plass i verden. Bare ikke i sitt eget land. Det er enkelt for meg å stå utenfor å se galskapen. Jeg syntes vi bør ha mer fokus på hvordan vi kan leve bedre i sammen på denne kloden, men det er kanskje ikke så spennende som krigshelter, bomber og granater. Jeg er tidlig oppe og hører fin korsang fra kirken som ligger inne på land. I dag må jeg få oppdatert bloggen, få tilgang til nettet og få tak i et sim-kort til min telefon. Det ble mange ting, men jeg skal gjøre mitt beste.

07.10.2017 Seilasen fre Niuatoputapu til Vavau, Tonga og oppholdet i Vavau.

Vi var kun to seilbåter i havna i Niuatoputapu, mine tyske venner i Najaden og meg. Vi hadde god kontakt og de tok inn værmeldingen som vi fulgte nøye med på. Vi avtalte å gå ut fredag 6 oktober. Jeg tenker på hummerfisket hjemme, men kan ikke gjøre noe med det. Jeg går ut 06:30 og planlegger å komme inn utpå dagen lørdag. Ett døgn og noen timer er tilstrekkelig på de 175 nm til Vavau. Tyskerne er noe trenger noe mer tid og går ut midt på dagen. De regner to netter og en dag. Om kvelden før jeg reiser kommer mange barn og familier ut på brygga for å bade. Det yrer av folk en stund og mange var om bord for å se på båten. Jeg våkner med lyset og er utenfor revet kl.07:00. Får noe motsjø og vind før jeg er inne på kurs mot Vavau. Det går rett sydover og vinden kommer inn fra øst som den bruker. Logger 7,5 knoop noen ganger og turen er veldig fin. Noe slakk vind de siste milene, men det er bare godt. Får ladet opp batteriene før jeg blir liggende noen dager og det er full kontroll. Vavau er ikke vulkansk, men en klippeøy som nesten likner på de britiske øyene. Kan også se lyse partier i fjellet som tyder på kalkholdeig bergart. Det er også mange grotter langs vannet som tyder på porøst fjell. Vavau er øygruppen som består av fine bukter og øyer hvor det er fint å ankre og ha dagsturer. Det er mange seilbåter utpå når jeg seiler inn i et flott vær. Leia går videre gjennom en trang kanal før jeg er inne i byen. Her ligger 30-40 seilbåter i moringer og det er også en ledig moring for meg. Jeg kjenner igjen mange båter. Byen er ikke stor, men de har det meste av butikker og banktjenester. På den lokale pubben kommer jeg i kontakt med folk. Prater og koser meg. Therese fra England kommer også og jeg får inntrykk av at hun føler noe felles med meg som europeer. Hyggelig velkomst. Jeg går til restauranten som heter Belavista og spiser fisk preparert på lokal måte i kokosmelk og det som hører til før jeg vender nesa mot båten. Folk i gata stopper og prater.

Om morgenen på søndag kommer mine tyske venner inn og jeg går ut og hjelper dem med en moring. De er slitne etter to netter og en dag på sjøen så de går til køys etter å ha fortøyd i moringen. I dag, søndag er det kirke og alt er stengt på Tongaøyene.  En fin dag å spasere rundt med mitt kamera. Kirkeklokkene ringer og fra forskjellige kirker og lokale folk har fine klær på. Damene med store hatter og flotte kjoler er på vei til eller fra kirken. Jo, dette er Tonga.

 

01.10.2017  06.10.2017 Innseiling, innsjekking, og oppholdet i Niuatoputapu i Tonga

Niuatoputapu  er et vanskelig  navn og jeg begynte tidlig å grue meg til å rope opp, Harbormaster Niuatoputapu. Da er det enkelt å få krøll på tunga. Jeg sover noe da turen går over to netter og en dag. Jeg kommer inn mot øyene og tar en ekstra liten kryss for å vente på dagslyset. Jeg passerer vulkanøya, Tafah på veg inn. På Tafah bor det noen få familier og kanskje 40 – 50 personer til sammen. Øya er bratt opp mot vulkantoppen og det er sikkert ikke mange steder en kan sette opp et hus der, men øya ruver godt med sine 610 moh. I dårlig vær er det umulig å entre en båt på Tafah. Jeg seiler inn mot merkene som fører inn mot havna. Først må jeg mellom to staker som står ganske tett. Og uheldig vis for meg er det to store hval som har funnet ut at de skal oppholde seg der. Jeg går nærme og prøver å skremme dem vekk, men jeg tror de tenker at de var der først. Jeg er redd for å komme borti dem og skade dem med min propell, men etter en stund kommer jeg meg forbi de to merkene og videre innover mot havna. Det ligger en liten lasebåt til en brygge og jeg ankrer ikke langt fra den. Ingen svarer når jeg roper opp Havnekapteinen og det var jeg nesten sikker på da det er søndag og nesten ingen jobber om søndagene på Tongaøyene. Da er det kirkebesøk som står på planen. Vet at jeg skal oppholde meg i båten så lenge jeg ikke har sjekket inn og fremdeles har det gule flagget under gjesteflagget i masta. Jeg tar ut gummibåten og går på land for å høre om det er en minibank i nærheten. Jeg har lite forhåpninger da det er kun 6 -8 hus å se inne på stranda. Jeg spør et par først som ikke snakker engelsk, men så dukker det opp ei dame som forteller at jeg må gå til byen for å få ut penger. Hun peker retningen jeg skal gå. Jeg går. Tenker at ingen vet at jeg ikke har sjekket inn og at jeg har godt av å røre på meg etter nesten to døgn i båten. Det er søndag og kirketid. Her går nesten alle i kirken minst en gang hver søndag og det er helt øde og ingen jeg kan spørre om veien videre. Bare mange halvville griser som piler frem og tilbake over alt. Jeg går forbi innkjøringen til byen og går i mange timer i solsteken. Til slutt kommer jeg forbi et hus hvor det står ei dame på utsiden og koker noe over et bål. Jeg spør henne og får vite at byen ligger mellom der jeg er og båten og at det ikke finnes noen minibank, men at jeg kan gå i banken å få ut penger dagen etter. Når jeg står der og prater kommer en politibil oppe på veien. Han stopper og spør om jeg trenger hjelp. Jeg innrømmer med det samme at det er jeg som eier seilbåten som ligger for anker i havna og at jeg bare prøver å få tak i penger til å sjekke inn dagen etter. De bryr seg ikke så mye om mitt regelbrudd, men kjører meg til båten som en vennetjeneste. De tar også på andre folk som har vært i kirken og er på vei hjem. Hyggelige politifolk. Jeg går om bord, lager meg en god middag, tar en liten lur og senere et bad. Roer ned i båten og har det fint. Mandag er det full aktivitet på brygga og de begynner å losse den lille lastebåten. Det er månedens båt og det yrer av folk som venter på varer. Det er også mange små lastebiler og varebiler som gjør det vanskelig for truckføreren, men varene kommer på land etter hvert. Det er mye materialer og bjelker til det nye sykehuset som bygges. Det gamle sykehuset forsvant i sunamien i 2009. Mange hus og 9 personer tok den store bølgen med seg. Etter sunamien ble det satt opp mange ferdig”hytter” høyre opp på øya hvor også det nye sykehuset bygges. Finansieringen er et samarbeid mellom kirken og regjeringen med hjelp fra EU. Inne på brygga møter jeg en lege som er involvert i byggingen av sykehuset. Han skal også være med å sjekke meg inn etter at de er ferdige med å kontrollere varene som kommer med lastebåten. Jeg gjør en avtale at jeg skal skysse dem ut med gummibåten kl.14:00. Jeg lurer på om det er ”øytid” her, for da vet en aldri når de dukker opp, men kl 14:00 presis kommer det tre personer med stempel og dokumenter. Legen, en fra landbruksmyndigheter og ei dame som er kombinert politi og toller. Papirarbeidet gikk fint, men når mannen fra landbruk fikk se maten jeg hadde ble han bekymret. Jeg skulle egentlig beslaglegge det meste av maten din, men det er ok om jeg får den romflaska du har sa mannen og trekker en flaske rom opp fra kjøleboksen. Romflaska hadde jeg nesten glemt da det var ei flaske jeg fikk av en amerikaner jeg hjalp med å rengjøre propellen på Huahine i Fransk Polynesia. Etter at passet er stemplet, papirene fylt ut og signert forklarer jeg at jeg må betale dagen etter da jeg må i banken først. Det er ikke problem.

Jeg var glad til og transportterte autoritetene over til mine tyske venner som kom inn tidligere på dagen. Er veldig glad for å se tyskerne da de skal samme vei som meg. Vi har tidligere møtt dem i Panama og i Costa Rica. Jeg møtte dem også på Huahine etter at Live var reist hjem. Prøvde å gjøre en avtale med andre seilere i W Samoa, men de skulle plutselig seile til Fiji og andre steder.  Det tyske paret er veldig skikkelige og seiler en 36 fots Najad som er en grei båt å holde følge med.

Etter at autoritetene er vel om bord i den tyske båten kjører jeg inn til brygga hvor det fremdeles er stor aktivitet og jeg får kjøre med en lastebil som frakter sement til sykehuset. Han slipper meg av ved banken og jeg tror alt er ok. Det jeg ikke viste er at banken er ingen bank. Det er kun et vekslekontor. Jeg får ikke ut penger og jeg skyller penger for innsjekking. Jeg tenker muligheter på vei tilbake til båten. Den samme lastebilen stopper og tar meg på da den skal ned og hente enda mer sement og varer til sykehuset. Neste morgen er jeg tidlig oppe. Bestemmer meg for å gå til Politi/Tolldama og forklare dilemmaet mitt. Har to alternativer.   1 kan betale i neste havn. Jeg kommer jo ikke ut av Tonga før jeg har betalt.   2. om politi/toll har en konto så kan jeg gå inn på nettbank og betale direkte til konto, men da må hun hjelpe meg med internett. Fant jo vekslekontoret ved hjelp av sjåføren som fraktet sement, men byen har jeg enda ikke funnet. Det bor ca. 1000 mennesker på øya i tillegg til noen hester og høns kryr det av griser i alle størrelser. Det er også noen skinnmagre hunder her og der. Jeg syntes synd på dem, men jeg kan jo ikke begynne å fore alle sultne hunder på øya.

Polit/tolldama er medgjørlig og jeg får et kontonummer og adresse jeg skal sende penger til. Hun gir meg også 5 NZ dollar så jeg kan komme meg inn på internett. Jeg finner ”internettsjappa”, men nettet er så tregt at det ikke nytter å komme inn på nettbank. Jeg går tilbake til båen og texter Beate (min datter)for å få henne til å hjelpe meg med nettbanken når hun kommer fra jobb i morgen. Håper dette ordner seg. Jeg sier til folk at de må ha en mulighet til å ta ut penger her. Det vil medføre at folk bruker mer penger på øya og tilfører øya kapital som de trenger så sårt.

Det er ikke mange hus som har strøm. De få husene det lyser i om kvelden har egne små generatorer. Det er også årsaken til at det er få som har internett og TV. Jeg treffer politimannen igjen og vi slår av en prat Jeg sier det om pengebehovet og at det er til øyas beste å få mulighet til å ta ut penger. Snakker også om kraftstasjon som bør bygges i samme prosjekt som det nye sykehuset. Dette må dere ta opp i politisk møte og bringe videre. Det stopper sikker der tenker jeg. Øyrike Tonga har konge som de ser opp til som i Norge. Ressurser er det dårlig med og de er avhengig av hjelp utenifra og New Zealand har de den største handelen med. Det bor noe over 800 personer på øya nå. Før sunamien var befolkningen på over 1000, men mange ble redde for at den store bølgen skulle komme tilbake en dag. Sunamien oppsto mellom Samoa og Tonga ved et underjordisk jordskjelv. Nå er det merkede rømningsveier ved sunami og de har sunamivarsel som forhåpentligvis gir alarm før bølgen når øya. Det er en tidsbegrep på øya, før og etter sunamien som hjemme når jeg vokste opp på 50 og 60 tallet, før og etter krigen. Det er muligens enda flere kirker her enn på Western Samoa. Trodde ikke det var mulig. Har enda ikke sett en butikk, men tuskerne mente å ha sett noe som lignet en jernvareforetning. Byen har jeg gitt opp å finne. Det er kun noen husklynger her og der. Det er mange unger som leker og løper rundt og nesten alle kommer og snakker med meg. De spør hva jeg heter og hvor jeg kommer i fra. Ungene snakker bra engelsk da de begynner tidlig med engelsk i skolen. Ellers så er det Tongapolynesisk som er det daglige språket og det er mange eldre som kun snakker polynesisk. De snakker polynesisk på alle øyene jeg har besøkt, men hver øygruppe har sin versjon selv om mye er likt.

Er ferdig med en lang samtale med Beate og det ser ut som om at jeg har fått overført penger til myndighetene her. Godt å ha medhjelpere hjemme.

 

Kommentarer er skrudd av for 08.10.2017 Niuatoputapu og Vavatu, Tonga

24.08 – 24.09.2017 Suwarrow Cook Island, Western Samoa

september 6, 2017

01.09 – 29.09.2017 Western Samoa.  Paradiset langt ute i Stillehavet!

Dagene går seint. Venting er ikke noe for eldre folk forsår jeg. Jeg treffer venner og gjør klar båten. Vasker tøy, baker brød og går rundt med mitt kamera. Været er ikke helt godt over helgen, men jeg ser at det passer å gå ut onsdag  27 september.

Var ute på en restaurant som heter ”Sail”. Et flott sted med kulturelt show om kvelden. Det var samoadans og fakkeldansing i tillegg til den lokale musikken selvfølgelig. Jeg ble plassert ved et bord i sammen med et lokalt par. Mannen heter Ari og begge to er blinde. Ari imponerte veldig. Han spør om jeg snakker norsk bokmål eller nynorsk og sener hvordan jeg liker norsk folkemusikk. Han spør også om forhold mellom samer og resten av norsk befolkning. Viste hvor i Norge de største byene ligger og befolkningen i Norge. Jeg ble satt ut av hans kunnskaper.

Ved bordet bak oss sitter en dame det lyser autoritet av. Hun kunne bekrefte at Ari er meget kunnskapsrik og at han leser alt han kommer over. Dama gir meg hennes visittkort og jeg ser at hun er direktør for Universitetet Sør i Stillehavet.

Ari forteller at det er mange hjelpemidler i dag for blinde og at den praktiske hverdagen er blitt mye lettere. Vi prater og skøyer hele kvelden og jeg har fått enda en ny venn. Ari sier han får atmosfæren i restauranten selv om han ikke kan se danserne. Han hører musikken og det pulserende miljøet rundt seg. Han koser seg på linje med meg.

Var over i en fransk båt i dag og så på været. De seiler ut samtidig med meg men går til New Caledonien og målet er Puket i Thailand etter hvert. Kanskje om 3 til 4 måneder. De vill ikke gå så langt sør som New Zealand da det alt for kaldt for dem sier de. Jeg tenker mitt som lever på ca. 58 grader Nord.

29.09 2017 Avreise fra Western Samoa

Å reise fra Western Samoa er ikke enkelt både følelsesmessig og praktisk.

Jeg hadde fått med meg en matros som skulle seile med til Tonga. Tenkte det er mye trafikk og at det er godt å være to. Det blir nattseilaser mellom alle øyene hele veien. Matrosen som skulle være sjødyktig ble så sjøsyk at jeg måtte gjøre vendereise. Jeg hadde seilt 30nm i medvind og måtte samme distansen tilbake i motvind. Det var bare å bite i det sure eplet og krysse meg tilbake. Toll og Immigrasjon likte ikke det at vi hadde sjekket ut og ikke seilt ut av landet. Det ble mange turer

Jaja og meg fant et lite sted hvor det var åpent sist søndag. Det var nesten bare turister der, men stemningen ble god. En flaske øl her koster ca. 15 kroner, så en blir ikke ruinert av en tur på pubben. Kostnadsnivået er langt under Fransk Polynesia og de fleste varene er rimeligere enn i Norge, men utvalget er ikke så stort. Har fått en venn som heter Amelia. Hun har sin ”boyfriend” som jeg også kjenner og det gjør vennskapet lettere. Amelia er gitarlærer, opptatt av kultur og holder seg borte fra alkohol og det som verre er. Det var Amelia som fikk meg med til frigjøringsdagen til Papua New Guinea. Det gir så mye å ha vener i lokalbefolkningen. Valo er også en kar som trekker meg med over alt, men denne uken er han på en forretningsreise i Kina.

Jaja er nesten som en av lokalbefolkningen, men han snakker ikke polynesisk og ser jo ut som en svenske, men han vet mye om øya og er godt kjent etter mange år her på W Samoa.

Det er lett å komme i kontakt med folk i Western Samoa. Alle hilser når en møtes i gata og etter kort samtale. Jeg får ofte spørsmål om hvor jeg kommer i fra og hvor lenge jeg skal være på øya. Veldig mange inviterer meg hjem til deres familier. De er også interessert i å høre om min seiltur og hvordan jeg kom til Western Samoa. Det var noe verre med gamle ”grandma” som ville gifte bort barnebarnet sitt til meg. Barnebarnet var interessert også så jeg måtte bare se å komme meg derifra. Amelia med sin boyfriend er mye lettere å være i sammen med. Der er det et godt vennskap som binner oss sammen. Hun er veldig nyskjerrig på vår kultur og det kan godt hende at hun en dag tar turen til Scandinavia og besøker oss i Brårvikkilen. Det ville være koselig.

Det er blitt 19 september og jeg har klesvask på vaskeriet. Vasker mine T-skjorter og underbukser i en pøs. Sengeklær går til vaskeriet som ligger bare 10 minutter å gå fra marinaen. I dag er det noen regnbyger og det kan hende jeg tar en taxi til vaskeriet. Det koster bare 4 tala som er ca. 15 kroner. Kanskje jeg har lite å skrive om nå da jeg prioriterer plass i min blogg for å fortelle at jeg vaker underbukser, men det er en del av livet i en båt, i en marina, langt utenfor buskjær. I går kom det inn en liten stålbåt som ligger akten for Ilanga. Den er rund i fasongen og heter ”Little Cocconut” har nesten formen til en cokonut. Vet ikke hvor den er i fra da den ikke har flagg oppe. Også en catamaran jeg var i sammen med i Suwarrov som heter ”Mi Corazon”. Han er soloseiler som meg.

Det er 17.09 og jeg skal ha middagsgjester. Vi blir 5 rundt det lille bordet og det står fårikål på menyen. Jeg skal møte min svenske venn, Leif og vi går i gang med innkjøp og koking. Jeg må gå til Marinakontoret å få tillatelse til å ta gjester om bord. Marinaen ønsker ikke trafikk til båtene og det er vakter ved gangveien ned til flytebrygga hvor Ilanga ligger. Selv om det er lite kriminalitet her så er det en god ting at kun båteiere kan komme ned til båtene. En del folk på øya er ganske fattige og spesielt barn går og tigger. Når det er stor forskjell på fattig og rik så oppstår tyverier, men her jeg ligger er det trygt.

I katolsk kirke på Søndagen

Det var søndag i går og jeg var invitert til en katolsk kirke i sammen med min ”bankmannvenn”, Valo. Kirken er veldig flott, med et godt kor, sermoni med røkelse og mange aktører med forskjellige drakter og oppgaver. De hadde ikke den fine flerstemte sangen som vi hørte i kirken i Fransk Polynesia, men det var en flott start på søndagen.

De jeg er mest i sammen med er Leif fra Sverige og Valo som er inføt. Valo har utannelse innen journalistikk og økonomi. Han jobbet mange år som journalist før han begynte i bank og han er nå banksjef i en stor bank. Når vi er ute merker jeg at folk vi møter har respekt for Valo og mange syntes det er litt stas å kjenne han. For meg er han en venn vi liker begge to å fortelle historier og kan le godt i sammen. Han er veldig bevist på å ikke utnytte sin posisjon i privatlivet og jeg har stor respekt for han. Valo ønsker at jeg skal flytte til øya og han har kontakter som selger hustomter. Vi skøyer om det, men med min tilknytning til familie og mitt hjemsted så er selvfølgelig ikke det aktuelt. Norge er verdens fineste land…..Helt sikkert.

Leif og meg har funnet oss en stamkafe som heter Alley.  Der møtes vi og snakker om skandinavia og livet på øya her. Smilet sitter løst hos Leif som de kaller Jaja. Det er alltid god stemning rundt bordet vi sitter ved og ikke så skjeldent flytter andre kafegjester over til vårt bord.

42 Independent Day for Papua New Guinea

Av en lokal gjest ble jeg invitert til å være med å feire frigjøringsdagen til Papua New Guinea. Det er en ganske stor koloni med folk fra PNG som bor på W Samoa og de henger sammen. Det ble en flott fest med jordkokt mat, bønner, dans og musikk. I dobbelt forstand en fargerik dag. Maten kokes i en grop som er dekket med palmeblader i bunnen. Stein på størrelse med tennisballer blir varmet opp på et bål og legges i sammen med kjøtt og grønnsaker, Bananbladene pakkes rundt det hele og gropen blir isolert på toppen med duker, plater og hva de har for å holde på varmen. Det var svinekjøtt og kylling som sto på menyen og det smakte veldig godt. Til dessert var det kake og is. De hadde bakt noen kjempestore kaker. Det var mye bønn og God bles alle og alt som foregikk.

Alle fremmøtte får utdelt en lapp hvor det står:

 

 

NATIONAL  PLEDGE

We the people of Papua New Guinea.Pledge ourselves, united in one Nation. We pay homage to our cultural heritage The source of our strength.

We pledge to keep a democratic society base don justice, eqality, respect and properity for our people. We pledge to stand together as one people, one nation and one country.

God Bless Papua New Guinea

Møtte en gammel dame på 99 år og hennes barnebarn. Her var noe spennende. Jeg går bort og får god kontakt med de to damene. De inviterer meg hjem et par dager etter og jeg stiller med notatblokk og kamera.

Dama heter Laavasa Fanualelei og ble født 15 juli 1918. Hele livet har hun bodd på eiendommen hvor  hun bor i dag. Hun er knyttet til kirken og besøker den hver søndag. Hennes barnebarn hjelper henne med det meste. Hun har 3 barn og 4 barnebarn og de fleste i familien på 15 personer bor i de 4 husene som er bygd opp på familieeiendommen. Det er tradisjon her at det er familien som eier eiendommen og den eldste familiemedlemmen er sjefen. Eiendommen kan ikke selges ut av familien. Laavasa bor i hovedhuset som ikke har vegger. Huset består av en betongsokkel som er dekket av et tak. Betongsokkelen er kanskje på 5 x 15 meter og det huset blir også brukt til familiemøter. Familiemøte avholdes hver søndag etter kirken og bønn i huset. Da kommer alle familiemedlemmene, setter seg på matter flettet av blader fra kokospalmer. På møtene blir familiens utfordringer blir drøftet. I det store rommet er det to køyer og ”grandma” bor i den ene senga og den ene sønnen hennes i den andre. Om kvelden trekkes en myggnetting over sengene så det ser ut som telt over hver seng. Mannen til Laavasa er gravlagt i hagen foran huset. Familien er fattig og de små husene rundt hovedhuset er i dårlig forfatning. Kun to i familien er i jobb og tjener penger til mat og det mest nødvendige. Sønnen til ”grandma” har jobbet i USA som snekker og er stolt av det. Han sitter i sin ”lava lava” skjørt og skal hjelpe til med samtalen, men han snakker ikke så godt engelsk. Grandma snakker kun Samoa Polynesisk så jeg er avhengig av tolk. Jeg stiller spørsmål om hvordan tilværelsen på øya er endret i løpet av livet hennes, men jeg får ikke gode svar. Sønnen som skal være tolk svarer det samme på alle sørsmål. Det er viktig for han å formidle at det er godt å leve på Western Samoa og at det er fredlig her. Han svarer, werry good, no problen, Samoa nice til alle spørsmål.

Spør om Samoa har vert involvert i noen av verdenskrigene uten å få et godt svar. Får senere vite av min venn, Valo at Samoa ikke har vert involvert i noen krig, men at de for mange år siden hadde noen kamper mot folk fra Tonga som er øygruppen i sør.

Jeg har tatt med en del mat til grandma og hennes familie og de er veldig takknemmelige. Grandma ønsker at jeg skal gifte meg med det ene barnebarnet hennes. Når jeg sitter og noterer forstår jeg at noe er på gang. De kommer med gave til meg. Jeg blir veldig rørt når jeg vet hvor fattige de er. De kommer med Lava lava og en skjorte som er typisk for Samoa. Fargene er sterke i rødt, gult med noe sort mønster i skjorta. Ikke antrekk jeg kan ha på meg i Arendal eller i Tvedestrand uten å bli lagt merke til, men gaven er flott og jeg blir virkelig glad for den.

Familien har noen aldeles vakre mindreårige barn og det er fredlig mellom familiemedlemmene. Mye tid går med til bønn, takke gud, matlaging og rydding. For meg ser det ut som om familien har levd på samme måte de siste generasjonene med et primitivt kjøkken og spiseplass i det ene huset. Møbler er det lite av så de sitter på matter. Når det regner som verst trekker de ned presenninger som vegger i hovedhuset og foran åpningene i småhusene rundt. Om fremtiden har de ikke så mye å si om. Det er gud som styrer og de ser ikke for seg store endringer. Jeg tenker mitt. Et gassbluss på kjøkkenet uten fryse eller kjøleskap. Åpninger i veggen slipper inn lys og rundt spisebordet er det enkle benker. Regnvannet samles opp i sisterner og livet går sin gang.

Samoa sa

Jeg var ute og gikk en dag og kom opp til et veikryss med butikker og en besinstasjon. Da står det plutselig en mann i hver gate og stopper folk og en av dem blåser i et conkskjell. Klokken er 18:00 og da skal alle som er i nærheten stoppe opp ½ time og tenke på gud. Jeg gikk bort til en av de eldre mennene som sto for sermonien og slo av en prat etter at det hele var over. Han forteller at noen plasser ringer de med bjelle og at det er tradisjon i alle småsteder rundt på øya. Skikken heter, ”Samoa sa. Nå med biltrafikken så blir det vanskelig å håndheve, så bilene passerer, men folk må stoppe en halv time. Hva man tenker på er jo litt opp til hver enkelt, men det er en gammel skikk som noen har funnet ut er passende. Hva guden hette den gangen er ikke godt å si, men det er kanskje fint å roe ned en halvtime å tenke over livet, hva som skjer med oss og rundt oss.

Dagene går og jeg skulle gjerne vert ute nå. Vi er noen båter som går ut i sammen og vi venter på ett pass til ett av mannskapene. Ser at det blåser en del nå noen dager og at været løyer til neste helg. Da skal passet være på plass og om det ikke er det, så seiler jeg. Kan ikke vente lenger selv om jeg liker meg godt på denne øya.

13.09.2017 i Yachtclubben i Apia i W Samoa.

Det kribler i kroppen etter å komme meg ut på havet igjen. Det er veldig fint her på øya og jeg har fått mange venner. Det blir også spennende å seile til Tonga. Planlegger å gå inn til tr øyer før den lange distansen på 8 – 10 døgn til New Zealand. Jeg gjør papirarbeidet med utsjekking til fredag, handler inn proviant lørdag og seiler ut søndag morgen om værmeldingen fremdeles er god. Ser båten begynner å bli begrodd allerede og jeg må gjøre en skikkelig vask av bunnen før jeg går ut. Det er ca 27 grader i vannet og her i marinaen er det en del forurenset vann så da gror det godt. Det er tidlig morgen og ejg hører de elektriske toalettpumpene er i gang rundt i båtene og det er sikkert ikke mange som bruker tett tank. Det er heller ikke et krav her. I går satt jeg lenge utenfor brannstasjonen her i byen og snakket med brannmennene. De bare satt der og ventet på neste utrykning, så jeg fikk inntrykk av at de likte at jeg var der. Med konversasjon med vanlige folk i gata får en et godt innblikk i hvordan folk lever. Husene er enkle her og familiene står i sammen hele livet. Ofte er veggene kun en tynn myggnetting og midt inne på gulvet står senga som det er spent myggnetting over. Når en passerer et hus så ser det ut som om det står hvite telt midt i rommet. Brannmennene har mange spørsmål om turen min, om familie og hvordan det er i Norge. De fleste her vet ikke hvor Norge er, men vet folk flest i Norge hvor W Samoa er? Neppe. Økonomien her på øya er ikke god, men det er ikke veldig mange fattige. Til livets opphold trenger en noe mat, et par klesplagg og en myggnetting for nattesøvnen, ja så er det meste i boks. Myntenheten heter Tala hvor kursen er ca. 3,4 kroner for en tala og økonomien er mye knyttet opp mot New Zealand som W Samoa er avhengige av mht forsyninger.

01.09 – 17.09.2017 Western Samoa

15.09  Yachtclubben i Apia i W Samoa.

Jeg var ute og gikk en dag og kom opp til et veikryss med butikker og en besinstasjon. Da står det plutselig en mann i hver gate og stopper folk og en av dem blåser i et conkskjell. Klokken er 18:00 og da skal alle som er i nærheten stoppe opp ½ time og tenke på gud. Jeg gikk bort til en av de eldre mennene som sto for sermonien og slo av en prat etter at det hele var over. Han forteller at noen plasser ringer de med bjelle og at det er tradisjon i alle småsteder rundt på øya. Skikken heter, ”Samoa sa. Nå med biltrafikken blir det vanskelig å håndheve, så bilene passerer, men folk må stoppe en halv time. Hva man tenker på er jo litt opp til hver enkelt, men det er en gammel skikk som noen har funnet ut er passende. Hva guden hette den gangen er ikke godt å si, men det er kanskje fint å roe ned en halvtime å tenke over livet, hva som skjer med oss og rundt oss.

Dagene går og jeg skulle gjerne vert ute nå. Vi er noen båter som går ut i sammen og vi venter på ett pass til ett av mannskapene. Ser at det blåser en del nå noen dager og at været løyer til neste helg. Da skal passet være på plass og om det ikke er det, så seiler jeg. Kan ikke vente lenger selv om jeg liker meg godt på denne øya.

 

09.09.2017

Jeg begynner å bli kjent med byen og folk. Den årlige festivalen med konkurranser, musikk og dans er over. Byen normaliseres og det er ikke så mange folk i gatene lengre. Under festivalen var det offisielle besøk fra nærliggende land og det var politi på hvert hjørne. Hotellet som ble brukt til gjestene var omringet av vakter og politi hele døgnet, selv om det er veldig lite kriminalitet på øya. Jeg møtte Samoas ambassadør i Japan. Koselig dame helt til noen tente en sigarett i nærheten av henne, da fikk de beskjed på samme måte som jeg irettesatte min hund etter at den hadde stjålet maten min.

Det er søndag med kirketid og gatene et tømt for folk. Her går de aller fleste til kirken om søndagene. Jeg fikk mange invitasjoner til å være med i kirken, men jeg takket nei. Tror de snakker polynesisk i de aller fleste kirkene også. Kanskje jeg går neste søndag for å oppleve stemning og den glade sangen. I marinaen er det fullstendig rolig og det er herlig å sitte ute i Cockpit og skrive noe for bloggen min. På kveldene er det noe høy musikk fra restauranten på brygga bak båten, men ikke særlig forstyrrende. Artig å se på livet også.

Min venn Valo, tok meg på tur i går. Vi var rundt på øya. Så på noen fossefall og var ute ved noen hvite strender med flotte hotell på. Valo er banksjef og forteller hvordan de går inn og hjelper små bedrifter, privatpersoner og ideelle organisasjoner med økonomien. Han lurte på om jeg bløffet når jeg fortalte at jeg ikke kan gå til skranken i Norske banker å ta ut penger, men at en blir henvist til minibank som er i eller ved banklokalet.

Har funnet meg en hyggelig pub hvor Valo, meg og min svenske venn, Leif møtes. De kaller Leif for , ”Ja ja” da han ofte sier det om tilværelsen rundt seg. Ja ja, livet er herlig. Jeg fotograferer mye og skal legge inn på bloggen når jeg får anledning med et godt nett.

I marinaen hvor jeg ligger er jeg i sammen med 4 engelske båter, en fransk katamaran og fire andre båter jeg ikke kjenner så godt. Vi bare sie hei når vi møtes på brygga. I den franske båten snakker de ikke engelsk og er noe utenfor. Franskmennene har motorproblemer og har vert her en stund. Jeg spør den hva som er galt og da sier de at de ikke vet, men at det er noe med noen stempler eller noe. Da aner jeg store reparasjoner noe de ikke helt forstår. Motoren virket jo så fint tidligere, det kom bare en del røyk ut! Når det er katamaran så har de en motor i hver pontong så den ene virker, men båten er ikke lett å manaurere med en propell i det ene ”hjørne”. Hm…noen ganger er det godt å ha litt peiling på motorer.

Om jeg blir her en uke til, så er det tid for å seile ut. Kjenner allerede suget etter å komme ut og sette seil. Men med min gode venn,”Jaja” går det fint. Jeg kommer til å savne han. Jaja er et par år eldre enn meg, har et godt smil og har føttene på jorden.

Var en tur på byen i går og ble kjent med Valo som er banksjef i  byen her. Han inviterer meg på tur til lørdag og avtalen er at han skal plukke meg opp på marinaen kl 10 på formiddagen. Fyren er hyggelig og jeg gleder meg veldig. Folk her er veldig utadvente og det er så lett å slå av en prat. Møtte ei dame som fortalte at hun har en bestemor på 99 år. Jeg prøver å komme i kontakt med den gamle damen for å ta noen bilder og høre litt om hennes liv og hvordan hun har opplevd livet sitt med utvikling og endringer. Vi får se hva jeg får ut av dagene for jeg er allerede begynt å tenke på turen videre mot Tonga.

05.09.2017 Western Samoa

I går ble det endelig mandag og jeg ropte opp portcontroll på VHF-radioen. Ny mann var på vakt og han viste ikke noe om Ilanga og meg. Han sier at jeg bare skal gå inn til marinaen og sjekke inn. Jeg trekker anker og går inn. Det er flere ledige plasser og jeg finner en fin plass med utrigger på bb side. En mann i ”skjørt” står på kaia og tar imot meg. Jeg tror at han hører til marinabemanningen, men han er en drosjesjåfør som ønsker meg som kunde. Jeg faller for fristelsen og lar han kjøre meg over til bygningen hvor imigration er. Han ringer og ordner og koordinerer helse, toldere og noen andre som hadde et skjema med seg. Han skulle ha tilsvarende 100 norske kroner og det syntes jeg jobben var vert. Han ville gjerne lage en tur for meg rundt øya, men det koster sikkert mye mer og jeg takket for tilbudet. Det regner og er ufyselig noe som gjør det enda bedre å ligge ved en flytebrygge med tilgang til vann og strøm. Regnet avtar og jeg spaserer en runde med kameraet. Finner en en liten bar med bord på utsiden og slår meg ned ved et bord hvor det sitter en jeg så på marinaen. Vi er plutselig venner da vi har en felles ”ting”. Vi var jo i marinaen samtidig. Når han hører at jeg er norsk så peker han på mannen ved nabobordet og sier han er svensk. Mannen er fra Haparanda og er kjempekoselig. Han bor på øya og har vert gift her, men kona døde for et par år siden. Vi prater og blir etter hvert gode venner. Han sier at rundt hjørnet her bor det ei dame fra Oslo….kom sier Leif og reiser seg fra bordet. I samme bygningen som pubben bor Kristin fra Ullern. Vi prater litt og hun sier at hun skal ha en fest i kveld med 20 – 30 personer og inviterer meg. Blant gjestene er også Esben som er en koselig kar. Festen består av en trimgruppe som har vert ute løpt en runde og samles i hagen til Kristin for noen øl og en pizza. Samme dagen jeg kommer til land føler jeg at jeg kjenner halve byen. Har allerede fått to tilbud om runde rundt øya for å bese meg og fotografere.

01.09.2017 For anker i Western Samoa

Det er regnbyger i lufta og noe tåke da jeg glir inn mot Samoa. Ser land på min babord side da jeg kommer inn langs med øya og er bare ca 8nm fra land. Det er enda 17 til havna, Apia som jeg skal inn til. Får ikke kontakt med ”Portmaster” før det er 10 nm fra havnen. Det er godt å høre stemmen hans selv om han skravler en del på radioen som jeg ikke får med meg. Jeg sier tusen takk og at jeg kaller han opp når jeg kommer inn i havnen. Det var en lettelse å få kontakt og vite at jeg kan seile inn i havnen. Turen fra Suwarrow har kun vert 4 døgn, men ganske krevende med grov sjø, mye vind og lite søvn. Seiler inn i havnen hvor det ligger 3 seilbåter for anker. Kaller opp Portmaster igjen og får ordre om å ankre i nærheten av de andre seilbåtene og de kommer neste dag og gjør inspeksjon og papirarbeid med å sjekke meg inn til Western Samoa.

Så er jeg i Western Samoa, tenker jeg. Åpner en boks øl og feirer ankomsten. Lager en god middag med kjøtt fra Tahiti og koser meg i den herlige tropekvelden. En fiskebåt med navnet, Yuh Fa No 201 ligger for anker aktenfor meg og minner meg på at jeg nærmer meg Asia. Båten har et asiatisk tegn i skorsteinen, men ikke nasjonalflagg oppe som jeg kan se. Havnen er ikke stor, men virker aktiv med  fiskebåter som kommer og går.Et par kombinerte frakt og passasjerbåter langs kaiene. Innerst i kroken ser jeg en lystbåthavn som kanskje er marinaen jeg hørte om i Tahiti. Jeg har mer lyst til å ligge for anker da det er beskyttet for vestavinden her og ankerfeste virker veldig godt. Tror det er løs sand eller mud på bunnen som er perfekt for mitt bruceanker. Jeg er tidlig oppe etter en god natts søvn. Koker kaffe og har et par sjokoladekjeks til ”første frokost”. Tar pc med meg ut i cockpit og nyter morgenen med soloppgang og nykokt kaffe. Hører aktivitet fra en lekter som jobber i havnen, ser bilene på land hvor folk er på vei til arbeidet og sikkert har planene klare for formiddagen på jobb. Livet smiler til meg. Det er en merkelig følelse å seile langt ute i Stillehavet, komme inn til en øy med en by med noe under 40 000 innbyggere. Fra ankerplassen ser jeg et kjempehus i 5 etasjer med et kopperbelagt lite hus på toppen. Regner med at det er regjeringsbygningen og at huset på toppen rommer et eksklusivt møterom eller statsministerens leilighet. Ved siden av er en vakker kirke med to tårn store tårn og mye dekorasjon. Misjonærene har også vert her og gjort jobben sin. Kan se seks kirker eller gudshus fra her jeg ligger. Leser at misjonærene kom hit på midten av 1800-tallet. Nå venter jeg på at myndighetene skal komme, inspisere og sjekke meg inn så jeg kan komme meg en tur på land. Jeg begynner å gjøre klar gummibåten som ligger på dekk med bunnen opp og motoren henger på rekka akter.

Det er fremdeles 01.09. Jeg har skiftet en del kabel og montert ny motor på ankervinsjen. Gjorde en del i Suwarrow, men det var mer ”råtten” kabel som måtte skiftes. Min svenske venn Pelle lærte meg at i båt så skal det kun brukes fortinnet kabel når kablen er utsatt for salt miljø. Jeg var ikke klar over det og har en del dårlige kabler. Kopperkabler blir svarte og smuldrer opp inni isolasjonen. Har ikke fortinnet kabel, men det virker nå og så får jeg skifte til riktig kvalitet etter hvert. Kabler med stor motstand er jo brannfarlig og må følges opp. Myndighetene skulle komme om bord til meg i dag morges, men jeg har enda ikke sett dem. Nå er de sikkert gått fra jobb i dag og jeg får håpe de jobber om lørdagene så jeg får besøk av dem i morgen. I hele dag har jeg jobbet med ankervinsjen og ikke tenkt så mye på at jeg venter, men må jeg sitte om bord til over helgen blir det lenge å vente syntes jeg. Kalte dem opp på radioen i dag ved lunsjtider og da sa ”Portmaster” at de skulle informere på radioen før de kommer. Kalte opp Portmaster igjen og fikk vite at de ikke jobber i helgene og at jeg må vente her i båten til mandag. Nabobåten fra USA hører radiosamtalen og kommer over og spør om de skal kjøpe noe til meg på land. Jeg spør om de kan ta med et brød og tomater som de kom om bord med etter at de var ferdige med byturen. Det er ganske strengt her. Jeg kan ikke forlate båten og jeg kan ikke ha besøk om bord. Hørte at uregelmessigheter kan straffes med store bøter i størrelsesorden 1000 US dollar. Jeg er snill gutt og har det i grunnen bra om bord. Ser i en broskyre jeg fikk av naboen i båten fra USA at det skal være en festival som heter, Teuila Culture Festival, hele neste uke. Det må jeg sjekke opp og se hva er.

 

31.08.2017 Seilasen inn til Western Samoa 

Det er 31 august står det på min GPS og i loggen står det 30 august. Det er noe med å gå over datolinja, men det er ikke alltid GPS stemmer da datolinjen følger landegrenser og ikke kartet som GPS`en gjør med å regne 15 grader som forskyver tiden med en time. Det får jeg vite når jeg kommer inn til Western Samoa. Turen er gått radig med til dels kraftig vind og den siste dagen tette regnbyger. Båten har tverra et par ganger og det er ubehagelig. Når båten tverrer skjer når båten er høyt oppe på en sjø med kraftig vind og lite kjøl i vannet, En liten ekstra sjø inn på hekken og jeg ligger på tvers av min opprinnelige kurs før jeg vet ordet av det. Det blir mye sjø over båten og noe ubehagelig, men det skjer en tverring så må luker være forsvarlig lukket og alt på dekk skikkelig festet. Gjør en jobben sin så er det ikke farlig.

Det er 70nm igjen til Aipi på Western Samoa når jeg står opp (for siste gang) på morgenen. Jeg bør være inne i dagslys. Vinden er fortsatt god og jeg holder en gjennomsnitt på noe under 7 knoop. Jeg kan rekke det og jeg prøver. Om ikke så blir det å seile rundt på utsiden av innseilinga hele natta og vente på dagslyset. Etter 4 døgn i sterk vind ønsker jeg å komme meg inn i dag. Hørte rykter om at det er en marina der inne. Vet ikke om de har en brygge eller moringer som de leier ut. Sendte en e-mail for et døgn siden hvor jeg skriver at planlagt ankomst er i ettermiddag. Håper planen holder.

På de 513 nautiske milene fra Suwarrow har jeg ikke sett en eneste båt eller lys i horisonten. Når jeg gikk ut fra atollen så var det en tankbåt inne på mine instrumenter, men jeg så den ikke. Det skal bli spennende å komme til Western Samoa. Møter jeg pappan til Pippi der tro?

Samoa er en øygruppe som er delt i to. Vest for 171 grader er det Western Samoa og øst for denne linjen er det Amerikansk Samoa. På den amerikanske siden er det en del av USA med gallon tommer, fot og selvfølgelig US-dollar. Western Samoa er et selvstendig land med egenregjering, valuta og de følger SI-systemet. Det skal bo ca 250 000 menesker på Western Samoa og Aipi skal være den største byen mellom Papeete på Tahiti og Fiji. Jeg vet lite om øya og gleder meg veldig. Alltid spennende med hva myndighetene spør etter ved innsjekking til landet. Kanskje det er en internettkaffe der også så jeg kan få oppdatert min blogg. Får se!

25.08.2017 Suwarrow Cook Island

Jeg er ”sugen” eter å komme ut i havet igjen. Har vert 3 måneder i Fransk Polynesia jeg har opplevd og sett mye flott. Tenker mest på atollene ute i Toamotos og Heivasjovet i Tahiti som kanskje høydepunktene.

Nå er jeg klar for en lengre soloseilas igjen og ser frem til det. Det er 1200nm til Western Samoa, men det er noen øyer på veien dit som er fint å gå inn til. Jeg sier adjø til min venn, Jamie fra Seattle og hadde planlagt en siste lunsj på Yachtclubben, men jeg syntes eieren ikke var så sympatisk og jeg lagde heller et godt måltid om bord. Tar oppvask og jeg er klar. Ankervinsjen vill ikke gå og jeg har 70m kjetting ute på 26m dyp. Det blir et slit, men jeg er en sta mann som får ankeret på dekk etter noe tid. Jeg får se på det i neste havn.

Jeg hadde fått tips om Suwarrow av mine svenske venner Pelle og Ulla. Det skal være den vestligste Cook øya som ligger ca 700nm fra Bora Bora. Øya står oppført med 10 innbyggere og ellers ganske strenge miljøkrav da atollen er del av en nasjonalpark.

Vinden er med meg, ja nesten for mye da jeg har platt lens. Jeg går ikke på dekk og jobber med spri når jeg seiler solo. Blåser det opp med spri og fullt seil ute så er det ikke greit. Vinden der forholdsvis stabil og sterk hele veien og jeg har det bra med kun storseil. Seiler opp i 8 knoop noen ganger, men ser også 4-tallet til tider. Har mange fine sol, opp og nedganger, noen fiskestim og en og annen delfine. Opserverte 3 båter på turen og hadde en behagelig tur med mye god proviant om bord. Kjøleboksen sluttet å virke på turen, men jeg har en liten lomme i fryseren som funker som kjøleskap så jeg klarer meg godt. Kjølekompressoren sto på lista for utskifting i New Zealand da den er 25 år gammel og vi har misstanke om at den trekker forholdsvis mye strøm.

Tidlig 24.08 seiler jeg inn i lagunen i Suwarrow. Hade radiokontakt med ei dame som heter Maryanne i båten Begonia, som forteller at tidevannet var gunstig og at jeg kunne ordne innsjekkingspapirer når jeg kom inn. Hun hørte at jeg prøvde å kalle opp ”myndighetene” på øya og at de prøvde å svare, men vi hørte ikke hverandre. Da trør Maryanne til og er mellomleddet. Det er sånn gode seilere er, når de ser at noen trenger hjelp så hjelper de.

Det ligger 6 båter for anker inne i lagunen som ikke er veldig godt beskyttet for østavinden…..eller ikke for noen vind da atollen er veldig lav. Jeg finner ankringsplass, dropper ankeret og håper jeg får i gang vinsjen til det skal opp igjen. Det er 15m dypt og jeg legger ut 50m kjetting. De to fra myndighetene kommer ut i lettbåt ønsker meg velkommen og sjekker meg inn til Suwarrow og Cook Island. Det er mange dokumenter og fylle ut, men det er ikke noe problem i samarbeid med de to veldig hyggelige representantene for myndighetene. Det er store smil og jeg føler meg virkelig velkommen. Om kvelden er det sammenkomst ”pot look”på stranda hvor alle båtene tar med seg noe mat og vi hilser på hverandre. De to fra myndighetene er selvfølgelig der og jeg får vite at det er kun de to som bor på øya og de andre øyene i atollen er ikke bebodde. Vi har en hyggelig kveld og jeg hilser på Maryanne og mannen Kyle som forbereder seg på å seile ut dagen etter. De har planlagt en rute mer østerover som ikke er gunstig for vinden og sjøen er noe ”hakkete”. Det er ikke bra for en liten katamaran, men de vet hva de gjør etter mange år på havet. Det er mye hai rundt båten, men av den snille typen, Black tip Shark, som vi kaller revhai da de holder seg på revet og finner sin føde der. De fleste av denne typen hai er kanskje opp til 1,5m lange og skal være helt ufarlig for mennesker.

Jeg begynner på ankervinsjen og ser at minuskabelen frem til vinsjen har fått et sår og nesten er av, Forbereder en lengre jobb neste dag for å korte inn kabelen og montere ny kabelsko. Håper jeg slipper å skjøte kabelen som er en 50mm2. Jeg må også skifte storseil innhal som er noe plukk da jeg må snike og tre lina inne i mastefoten. Det er ikke problem så lenge jeg ligger her som båten ligger forholdsvis stille og ankeret henger godt. Jeg våkner i 5-tiden og morgenen og er klar til morgenkaffe med kjeks. Deilig å sitte ute og se lyset tar tak og skaper en ny dag. Kaffen er god, haien kretser rundt båten og det er et yrende fugleliv. Livet er godt!

Det ble fine dager på Suwarrow. Vi var 7 båter for anker i den iukke så godt beskyttede havnen. Jeg må skjøte den grove minuskabelen til ankervinsjen og håper det beste. Får ikke testet da bryteren til spillet er ved rattet hvor jeg ikke kan se vinsjen. Det blir en stor jobb med mye lodding av kabelsko og fjerning av innredning for å komme til kabeltraseen, men jeg hadde god tid og jobben gikk greit.

28 august bestemmer jeg meg for å gå ut. Været er noe ruskete, men havna er heller ikke god. Er hele tiden nervøs for at ankeret skal slippe taket og at jeg skal drive inn på revet. Ankervinsjen virker ikke. Dritt! Jeg trekker opp kjettingen manuelt og en mann i nabobåten ser mine utfordringer og kommer over og hjelper med de siste meterne. Neste havn må det bli orden på ankerspillet! Det er Apia i Western Samoa.

 

 

 

Kommentarer er skrudd av for 24.08 – 24.09.2017 Suwarrow Cook Island, Western Samoa

BoraBora, Huahine og Tahiti, Fransk Polynesia

august 24, 2017

18.08.2017 Bora Bora, Fransk Polynesia

Det er dagen jeg har planlagt å seile ut. Er tidlig oppe og går til Yacht Clubben for å gå på nett. Eieren av Yacht Clubben har endret kode igjen, og jeg kommer ikke inn på nett før de åpner. Strek i regningen for en som er tidlig i gang og har mange ting som skal ordnes før jeg seiler ut.

De siste dagen har vært noe hektisk. Tenningslåsen som jeg trodde var defekt, var i orden. Fikk besøk av min svenske venn Pelle, som søkte seg frem til en dårlig kontakt. Jeg var veldig lettet. Ferskvannsgeneratoren ville heller ikke den starte. Nok en dårlig kontakt. Jeg reparerte og fikk  ting i orden. Når jeg ligger der og lader batteri og produserer vann, så kjenner jeg lukten av brent plast. Jeg blir urolig, men får se at de brenner søppel utenfor et hus inne på land. Brann og å falle over bord må ikke skje…….bank i bordet. Jeg går om bord og spiser frokost og kommer inn igjen når de åpner her inne i Yacht Clubben.

15.08.2017 Bora Bora

Ligger for anker utenfor Yacht Clubben og det kommer inn en båt som ankrer akten for meg. Båten har klare linjer fra Collin Acher og jeg kan se at det er en soloseiler. Jeg lårer jolla og tar turen over og hilser på. Jamie er fra Seattle i USA og har seilt i 7 år som meg. Vi finner straks tonen, diskuterer, utveksler erfaringer og gjør handleturer i sammen. Jamies båt er 38 ft, bygd i USA, men designet er fra den kjente konstruktøren fra Larvik.

Jeg går til byen for å sjekke ut. Det er en omfattende prosedyre og jeg fyller ut  5 skjemaer, hvor noen skal sendes til Papeete og jeg må vente på at de er saksbehandlet og sendt i retur til det lokale politiet her på Bora Bora. Det er helligdag i morgen og alt er stengt, så der mister jeg en dag. Jeg ble enige med politiet om å komme inn fire dager senere for å plukke opp min tillatelse til å seile ut fra Fransk Polynesia. Om været er bra, så seiler jeg ut fredag 18 august og neste stopp er planlagt til Western Samoa. Det er ca. 1200nm og jeg gleder meg. Jamie skal samme veien, men han skal til Amerikanske Samoa. Om vi seiler ut i sammen, så seiler han ganske mye seinere enn meg og det blir ikke så mye kommunikasjon mellom oss på turen, men det kan være godt å ha en båt etter seg om noe skulle skje. Jamie er en solid kar med mye erfaring. Han vet hva det er å seile solo etter flere lange distanser med kun seg selv å stole på. Jeg får ofte spørsmål om hvordan det er med lange soloseilase og jeg bruker å svare at jeg kjenner jo crewet mitt da. Det er litt skøyeraktig for det hender jo at jeg savner selskap.

Jeg er inne i yachtklubben for å sjekke mail og prøve å oppdatere bloggen min.

Inne i Yacht Clubben snubler jeg  i en spiker som stikker opp fra en av plankene i brygga og river opp et sår bak stortåa. Ikke så greit, da jeg står foran en lengre soloseilas. Jeg går om bord og plastrer og tar det med ro, så jeg ikke skal få skitt og betennelse i såret, men når det er på tåballen bak stortåa så er det veldig utsatt for skitt. Jeg gjør så godt jeg kan og håper beste.

Leser boka til Eirik Jensen, som har tittel, ”Eirik Jensen på innsiden”. Ser vi har mye samme erfaring fra militære og før han begynte å jobbe i politiet. Eirik Jensen legger veldig stor vekt på kommunikasjon for å forebygge og løse konflikter. Jeg er så hjertens enig med han og det gjelder ikke kun i politiarbeid, men i alle forhold mellom folk, kulturer, religioner og politisk på alle nivå. Når et land er lukke, blir det ofte konflikt med andre land. Det samme gjelder naboer, venner og familie. Kommunikasjon går ut på å levere og få. Mange har kun en sender og er ikke så gode til å lytte. I tiden jeg jobbet har jeg vert i tusentalls møter og jeg har sett så mange som kun sitter og tenker på hva de selv skal si neste gang de får ordet, uten å lytte til de andre møtedeltakerne.

Jeg falt litt ut her. Nå sitter jeg jo i båten min på reia i Bora Bora og har det utmerket. Jeg er pensjonist og privilegert, som kan gjennomføre denne drømmen om å seile rundt jorden og møte så mange herlige venner. Riktig kommunikasjon er også veldig viktig når jeg møter nye folk som mange ganger har en kulturer som er helt ukjent for meg. Jeg liker boka til Eirik Jensen og får sympati for han. Det blir spennende å se hva dommerne sier.

Det er meldt noe ruskevær og havnen blir fylt opp med båter. Ikke veldig mye vind, men nok til at de fleste søker havn om de har anledning. Det er østavind og det er hva jeg ønsker meg når jeg seiler ut. Jeg våkner hver dag med lyset i sekstiden om morgenen. Når jeg våknet i dag, var det ankret en virkelig stor seilbåt med 5 salingshorn i stormasta og tre i mesanmasta. Det ene forrseilet henger i traser rundt forstaget. Ikke pent når det henger der og flagrer, men trøsten er at de sikkert har råd til å få reparert eller kjøpe nytt seil.

 

13.08.2017 Bora Bora

Fikk ikke oppdatert blogg i Fare, Huahine. Signalene var for svake, selv om jeg gikk på en internettkafe.

Ligger utenfor Bora Bora Yacht Club for anker. Kom inn i går kveld etter en behagelig tur med noe lite vind aktenfor tvers. Reiste ut en dag tidligere enn planlagt fra Huahine, da jeg så at været var perfekt å gå ut i. Når jeg seiler solo er været alltid i fokus. Å ligge utenfor Yachtklubben i Fare, Huahine begynte å bli dyrt da jeg kjente mange og alle møttes til ”happy hour” og det er lett å sitte lenger etter at timen er over. På overfarten hadde jeg sol hele veien. Været var så bra at jeg varmet opp en middagsrest jeg hadde i fryseren og kokte ris.

Her i Bora Bora blir jeg noen dager. Skal sjekke ut fra Fransk Polynesia og vente på et godt værvindu jeg kan gå ut i. Neste stopp blir Western Samoa. Det er ca. 1200nm og 10 – 11 dagers seiling. Kjenner det kribler i kroppen før jeg legger ut på en lengre etappe igjen. Det er en helt spesiell følelse å legge ut på soloseilas som skal gå over noen dager.

Sitter i yachtklubben og skriver, men den er ikke åpen enda. Tenkte jeg skulle få internett her, men jeg trenger en kode. Husker signalene var ganske svake siste gangen jeg var her, men jeg får se når det dukker opp noen og jeg får de rette kodene. De skal åpne om en og en halv time.

I går hadde mitt barnebarn navnedag. Det var en fin fest hørte jeg da jeg ringte sønnen min i dag morges. Jenta heter nå Alva. Et fint og enkelt navn som er lett å si både i Norge og for utlendinger.

De hadde hatt en fin hagefest med over 40 deltakere med smått og stort. Noen var veldig små , da det har vært en liten ”babyboom” i vennekretsen til My og Øivind. Tanken går ofte hjem og spesielt under spesielle dager.

Jeg våknet tidlig i dag morges og det ligger en båt for anker akten for meg. Det er også en soloseiler som heter James. Vi prater godt i sammen og har mange felles interesser. Han har også seilt i 7 år og har vært rundt Australia og Sydspissen av Afrika.

11.08.2017 Fare, Huahine

Det kjennes på kroppen at tiden er inne for å seile ut igjen. I går var det veldig hyggelig i Yachtclubben. Min gode venn Steve og to lokale musikere spilte opp. Steve er virkelig god til å få med seg unge musikere. Jeg traff mannskapet på en Italienk båt og de inviterte til middag etter at de var ferdig med å spille i klubben. Det var to par og to døtre om bord i båten fra Roma. Jeg var ikke om bord før 23 og det er sent for meg. Jeg fotograferte mye på klubben og hadde det veldig hyggelig. I dag er det fredag 11 og jeg må komme meg over til Bora Bora om ikke så lenge. Tenkte på søndag, men det er 13. Jeg er jo ikke overtroisk, men jeg liker det ikke. Vinden skal bli god og det spørs om jeg ikke seiler ut tidlig søndag morgen. Begynner å kjenne en hel del folk her i Fare. Møtte en familie som er 50% svensk. Faren var fra Hedemora utenfor Stockholm. Han fikk 7 døtre og en sønn. Den ene jenta ble miss Tahiti i 1981 og det er ikke vanskelig å se at jenta har vært en vakker dame. Har spist et par ganger i sammen med henne og hennes samboer som er en god entreprenør og har stått for bygging og rebygging av de fleste flyplassene på selskapsøyene. Jeg er ikke i tvil om at Huahine er den flotteste av selskapsøyene. Her er ikke så mye turister og jeg møter folk og kultur som ikke er tilrettelagt for turister.

08.08.2017 Fare, Huahine

Turen fra Papeete var ok og uten dramatiske hendelser. Var ikke helt fornøyd med vindretningen som kom mye fra nord/vest og det er ikke ofte vinden er vestlig her. Jeg var klar over vinden og gikk ut noe tidligere for å ha tid til litt kryssing før mørket la seg igjen. Gikk ut søndag i 10 tiden og kom inn her mandag klokken 12. Ser på værmelding at det skal blåse opp noe til helgen så jeg blir her noen dager til været roer seg. Jeg ligger i gratis moring utenfor Yacht Clubben og vindgeneratoren går og fyller batteriene i tillegg til solcellene. Kan en ha det bedre? Jo, jeg skulle hatt Live om bord. Da er mer komplett. Når hun ikke er her, så merker jeg alt hun gjør. Noen ting går ikke automatisk. Live er et godt selskap å ha. Hun er rolig og sindig og har mange praktiske ting hun utfører uten at det behøver å snakkes om først. Hun er også meget sjøsterk og det er grundig uttestet da hun ofte lager mat under ganske vanskelige forhold, Ja ja, nå er jeg her og er igjen en soloseiler som jeg også liker. Var heldig når jeg kom inn til Fare. Det var en solid moring ledig utenfor Yacht Clubben og den er gratis. Etter at jeg hadde fortøyd kom en gummibåt med to tyskere og hilste på. Live og jeg hadde vært i sammen med dem i Panama siste gangen vi gikk gjennom kanalen. Live var på  tur opp i fjellene i sammen med fruen om bord. Hyggelig gjensyn.

Jeg tar en dusj, lager mat og lengter etter køya. Det ble kanskje totalt et par timer søvn som var delt opp i 20 minutters perioder siste natt. Skal sette meg til bords og det kommer en ny båt mot meg og vinker. Det er våre venner Barbara og Manfred fra Tyskland. De kommer om bord og holder meg med selskap under måltidet. Veldig hyggelig og de hadde forståelse for at jeg var sliten og a jeg lengtet etter køya. De fikk bare en øl, men jeg kommer til å være mer i sammen med dem her.

Dagens tekniske utfordring er rorpidestal som har vert ugreit under hele turen. Finn reparerte det midlertidig allerede på Grønland. Så ble det reparert skikkelig (skulle det være) i New York, men nå er det knirkelyder inni der igjen. Jeg tror de har satt inn lager som ruster i New York. Jeg skal klare å reparere midlertidig tror jeg, men jeg kjøper nytt pidestal i New Zealand. Prøvde å skifte ut hele ”skiten” i New York, men de sa at det ikke var å få tak i. Pidestalet er engelsk og ikke amerikansk. Da kjenner de ikke til det i USA. Det er utrolig lite amerikanerne vet om resten av verden om det ikke er mulig å lage en krig der.

Nå er jeg i Fransk Polynesia og er kjempefornøyd. Katamaranen som hadde gått på revet 18 juli er fjernet.  Var spent på om det fremdeles lå der når jeg kom inn. Forstår enda ikke hvordan han kunne ta feil ved å gå gjennom passasjen i revet. Det er så godt merket med lysbøyer og overettmerker, men det har jeg skrevet om tidligere. Jeg sov godt i natt og sitter med morgenkaffe og ser folk på land er på vei til jobb. Det regner og er litt surt til å være her, men sola prøver nå å få overtak og jeg har god kaffe i koppen.

03.08.2017 Papeete, Tahiti

Ligger fremdeles ved strandpromenaden i Papeete. Live reiser hjem i morgen tidlig og vi har leid bil i dag for å gjøre den siste handlerunden før jeg seiler ut. Den første etappen blir over til øya, Huahine som ligger noe under 100nm fra her jeg ligger. Det blir å seile ut om ettermiddagen og komme inn der borte neste formiddag. Gleder meg til å komme ut på havet igjen etter en tid i Papeete. Våknet til regnvær på morgenen i dag, men sola kom opp og fikk overtaket. Nå er det igjen godt å sitte under solseilet med kaffekoppen og se på de som går eller løper forbi på strandpromenaden. Ute på Huahine, som jeg syntes er den fineste av Selskapsøyene, står fremdeles den amerikanske katamaranen på revet. Det går mange rykter og eieren er fortvilet. Hørte i dag at han ikke hadde forsikring og hadde solgt alt hjemme i USA for å finansiere båten. Med kone og 4 barn er det enkelt å se hvor vanskelig situasjon de er kommet opp i.

Jeg planlegger noen dager på Huahine før jeg fortsetter til Bora Bora hvor jeg planlegger å sjekke ut fra Fransk Polynesia. Fra Huahine til Bora Bora er det noe under 150nm. Det er litt rart om bord nå da Live gleder seg til å komme hjem for å møte barnebarnet og resten av familien.

Jeg planlegger videre seiling….et liv i shorts og slippers. Planlegge distanser og destinasjoner. Sjekke inn og ut med myndigheter og høste erfaring fra lokale folk og andre seilere. Det er et fint liv, men for meg er det viktig også ha god kontakt med familien hjemme.

Kommentarer er skrudd av for BoraBora, Huahine og Tahiti, Fransk Polynesia

18.05.2017 New York, Raiatea og Fransk Polynesia

juni 5, 2017

27.07 Papeete

Viftereima fant jeg og passet perfekt. Når jeg kjørte i gang motoren så ladet ikke den nye dynamoen jeg kjøpte 21.07. Var oppe og snakket med leverandør i dag og de kommer ned i båten med multimeter til mandag. Da regner jeg med at det ordner seg. I kveld er det meg til å lage middag. Jeg lager svinekjøtt i sursøt saus med ris og salat. Små ting, men viktig. Våre svenske venner er ute og bader på en eller annen strand. Det er siste hele dagen de er om bord da de reiser i morgen kveld.

De hvite strennene her er ikke sand, men skjell og korallrester. Det kan være noe ubehagelig å gå på stranda uten sko, men noen plasser er det et hvitt pudderlag som er ganske grov og ubehagelig å gå på. Pudderet er ekskrimenter fra fisk som spiser på koraller og skjell. Altså fiskebersj. Sikkert mange som ikke vet det, men denne fiskebersjen lukter ikke vont og er veldig behagelig å gå på. Det er flere sandstrenner her også, men de er nesten sorte da sanden er oppmalt lavastein. Live vasker båten innvendig da hun ikke har så stor tiltro til min vasking under dekk. Hun har også polert alt av glatte flater på dekk og utsiden av kahytten. Hun er et rivjern til å jobbe. Vet hun gleder seg veldig til å komme hjem for å se på barnebarnet, Alva som ble født 7 juni. Jeg får ikke se den fine jenta før ved juletider, men det blir en stor opplevelse. Fikk en påminnelse om at en må holde tunga rett i munnen når en seiler. En stor katamaran gikk på revet når de skulle gå inn til øya i mørket, Huahine. Huahine er den første øya jeg seiler inn til etter å ha gått ut herifra. Båten var fra USA og kapteinen mener at kartet var feil. Jeg bruker samme kartsystem som han hadde, men kanskje han brukte en eldre versjon av kartet. Jeg har gått inn og ut av det passet som han bommet på flere ganger. Trist var hendelsen da båten må kondemneres og han får store utgifter med å fjerne vraket. Han har også problemer med forsikringsselskapet og det er opprettet en innsamling for å hjelpe den amerikanske familien. Båten vår er forsikret Pantaenius og vi betaler ca. 3000 i premie pr. måned, men så føler jeg meg også trygg på at jeg får hjelp om uhellet skulle inntreffe.

 

25.07 Papeete

Dagene går fort. Det er en del vedlikehold jeg holder på med i tillegg til noen arrangementer vi skulle se på. En seilregatta med utriggerbåter og et brukskunstmarked. Vi stilte opp, men det var antagelig feil dag da ikke noe skjedde, men vi fikk noen fine turer. De enkleste ting er vanskelig å få tak i her. Denne gangen er det nye kileremmer til motoren som er helt ordinære ”viftereimer” som sitter i alle biler. Har vert på flere bensinstasjoner som er gode på snack og matvarer i tillegg til diesel og bensin, men noe så enkelt som en viftereim har de ikke. Dette er jo trenden i mange land. I dag skal jeg på viftereimjakt. Ut tidlig med gode sko og heltent på viftereim 10×1175.

Kan ikke klage da det er herlig å ligge med hekken inn mot standpromenaden i Papeete. Er tidlig oppe om morgenen med kaffe og noen ganger bok eller PC som i dag.

Jeg er så smått begynt å tenke på turen videre. Er usikker på om jeg skal seile nord til Samoa på veien mot Tonga og New Zealand. Det blir en del omvei, men jeg har lyst til å besøke den øya også. Den første øygruppen jeg går inn til er Cook Island som består av 5 øyer.

I Juli er det mye festligheter i Papeete, med nasjonaldagen 14 juli og Heiva som går over flere uker. Det er mange konkurranser som i fruktbæring, palmeklatring, steinbæring og kokosnøttdeling. Noe utradisjonelt for oss nordboere, men det er sikkert krevende for utøverne. Nå går det mot slutten av juli og byen begynner å ”normaliseres”.

Våre venner, Britt-Marie og Olle reiser 28 juli og jeg tror de begynner å se frem til å være et par uker i sammen med sønnen, Viktor som bor i LA.  2 mnd i en trang båt med 4 personer går bra men det blir trangt. Vi har hatt to fine måneder i sammen, hatt mange fine opplevelser og besøkt mange øyer. Olle og jeg har også gjort mye fint vedlikehold og oppgradering med hjelp av Olle elektriske ekspertise.

22.07 Papeete, Tahiti

Er tidlig oppe som vanlig, koker kaffe og setter meg i ut, sjekker været og koker kaffe. Det er fremdeles stille i båten selv om jeg tror alle er våken. De leser på sine brett og i sine bøker. Oppe på promenaden, 10 m fra båten, er det mye trafikk med trimmere og folk som sikkert allerede er opptatt med å planlegge dagen. Og noen tenker på hvor mange calorier de brenne i forhold til hva de har spist og planlegger å spise i dag. Noen går kanskje å tenker på at de er litt sent ute på vei til jobb og planlegger hvordan de kan snike seg inn på arbeidsplassen uten at for mange ser at de kommer for sent. Nei, hva som surrer rundt i hodet på de som passerer på promenaden bak båten er umulig å danne seg et bilde av. Vi var på Heiva i går. Danseshowet i Tahiti som en kjempeopplevelse å se. Vi var der i fjord også og når vi var tidlig ut og fikk billetter til å se de som hadde vunnet danse og sangkonkurransen. Jeg tror våre svenske venner ,Britt-Marie og Olle også fikk en kveld de kommer til å huske lenge. Showet er spetakulært  og varierende fra kor, solodansere og noen ganger er det (prøvde å telle) over 150 dansere på senen samtidig. Den polynesiske musikken med alle trommene og rytmen gjør også showet spesielt. Om leserne liker dans så må jeg anbefale og søke opp ”Heiva, Tahiti” på internett. Misjonærene klarte heldigvis  ikke å utslette alt av polynesisk kultur. Vi sitter og nyter morgenkaffe og noe endrer seg rundt oss! Det er en kjempestor cruisebåt som kommer inn og legger seg ved brygga utenfor marinaen. Båten heter Golden  Princess og endrer hele havnebilde med sitt ruvende skrog. Ikke lenge etter at båten er fortøyd er det mange ”blekansikter” med stetsonhatt å observere på promenaden.

Teknisk

Etter at Olle kom om bord så har båten fått en teknisk oppgradering. Ferskvannsgenerator ble installert og virker kjempebra. Produserer 60 liter i timen. Pumpen trekker en del ( 38 amp) strøm og krever at motor eller den bensindrevene generatoren går. Hadde noen elektriske utfordringer som lå og ventet på han og det ene tar det andre. Det første vi gjorde var å installere batteriovervåker og den fortalte at vi måtte gjøre mer. Forbruksbatteriene ble skiftet ut i Panama og fikk økt kappasitet fra 280 til 420 amp.timer. Med fryser og kjøleboks som står på kontinuerlig og noe annet forbruk så blir det en del amp som går ut. I tillegg har jeg installert 400 W solcellepanel og vindgenerator. Mange elktriske ting som krever vedlikehold og overvåking. Batteriladeren som står permanent om bord har fått økt kappasitet fra 20 amp til 60 amp og dynamoen på motoren som jeg kjøpte i Panama for å være en 110 amp var kun på 60 amp. Nå setter jeg inn ny dynamo på 80 amp og håper det skal være bra. Det ble en del arbeid og utgifter. Olle har ekspertisen på elektro, jeg lærer hele tiden og prøver å utføre så mye jeg kan av det praktiske. Den nye dynamoen virket ikke og jeg får om bord en båt/bil-elektriker til mandag 31 juli og håper han fikser det. Han representerer det firmaet jeg kjøpte dynamoen hos. Skal flytte en guide for ankerkjettingen som ikke er helt vellykket så er det tekniske klart til å seile ut.

18.07.2017 Tilbake i Papeete og Tahiti

Det er godt å ha tilgang til internett igjen!

Det ble en flott slør med noe sterk vind på slutten. Kom inn til Papeete i femtiden om morgenen og det var fremdeles mørkt. Jeg er godt kjent i denne havnen så det var ikke problem å komme inn i mørket. Marinaen hadde plass til oss og mannen på marinakontoret sa, Ilanga når jeg stakk hodet på innsiden av døra. Nå ser vi frem til Heiva som vi har billetter til finalen fredag 21.07. Heiva er en konkurranse i dans og sang mellom øyene i Fransk Polynesia. Våre svenske gjester reiser 28.07 og Live reiser 04.08 og da er det soloseiling mot New Zealand som står på programmet. Er begynt å planlegge og se på øyene jeg har lyst til å besøke på veien dit. Planlegger å være i New Zealand først i desember og reise hjem ca. 15 desember.

12.07 – 17.07 2017 Tuamotos og Toau

Vi har seilt over til atollen som heter Toau. Det var noe over 100 nm med lite vind så motoren måtte kjøres nesten hele turen. Dynamoen skar seg og måtte skiftes. Alltid noe vedlikehold. Turen var fin med en flott solnedgang. Måtte gå ut av passet i Rangiroa i 11-tiden på dagen og kom inn her i en bukt på vestsiden av Toau på øya med bukten, Anse Amyot ca. ett døgn etter. Hadde det ikke vært for den forbaskede dynamoen så hadde turen vært en drømmetur. Jeg var glad jeg hadde en ekstra dynamo om bord. Atollen er lav og det er mange øyer rundt det ganske vide krateret. De fleste øyene eller kanskje alle er ubebodde bortsett fra øya,  Motu Matarina som vi nå ligger ved. Valentine og Gascon heter parret som driver den lille restauranten inne på stranda. De kan ta opp til 12 gjester av gangen, men liker best når det er 8-10. Et restaurantbesøk må avtales med vertskapet da de bruker lang tid på å forberede de deilige rettene som når vi besøkte restauranten besto av grillet hummer, fisk, fiskekaker og grillet kylling med tilbehør.Valentine og Gascon som bor fast på øya, driver restauranten, fisker,, dyrker kokos, tomater, grønsaker og frukt. Vannet er regnvannn som samles i en sisterne og strømmen kommer fra sola. Høns og griser er det mange av på øya i tillegg til 4 hunder som vertskapet, er glade for å få besøk. Det er kun Valentine og Gascon på øya når vi er der, men det bor 8 personer her vanligvis. Tidligere bodde det 20 personer på Motu Matarina. Valentine liker å slå av en prat og forteller at hun ble født i en stråhytte på en av de andre øyene her og har bodd ute på øya det meste av hennes liv i sammen med mannen, Gasco og dyra. Hun er mor ei jente og bestemor til 2 barn, men ser for lite til familien. Jeg forstår det er det eneste hun savner. Den lille restauranten har lagt ut 8 moringer som er flittig benyttet av folk fra hele verden og Valentine sier hun lærer en masse av alle som besøker dem. Det er veldig vakkert både under og over vann her, ja vi koser oss og har gode dager på Toau. Valentine forteller om dramatikk i familien når faren hennes skulle fri til hennes mor. Den utvalgte svigersønnen var ikke godkjent så pappa til Valentine røvet henne en natt i Romeo og Julie-stil. Hun firte seg ned fra soveromsvinduet og rømte fra sine foreldre for å komme sammen med hennes kommende mann. Far og svigersønn er aldri blitt venner og familien har levd noe splittet. Det blåser en del og noen regnbyger skal passere. Vi beslutter å være her på Toau frem til søndag 16 før vi setter kursen mot Papeete og Tahiti. 14.07 reiser vi inn til Valentine for å se på noen perler. Hun hadde tidligere en liten perlefarm og har noen perler liggende. Vi kjøper et par perler til vårt lille barnebarn som vi tenker mye på og gleder oss til å møte. Jeg møtte en kar fortalte at å få barnebarn er livets dessert. Det er jeg enig i selv om jeg kun har sett lille Alva på bilde enda. Inne på stranda møter vi amerikanerne Lilli og Steve som bor i nabobåten, Liward. Vi blir enige om å treffes om kvelden i den lille restauranten og vi ber Valentine om å ikke forberede noe. Steve reiser rundt i båtene som nå teller 6 og inviterte til en sosial kveld og vi måtte alle ta med det vi ønsket å drikke og spise, eller det vi hadde om bord da flere av båtene hadde vert ut en stund og på naboøya var de gått tomme for øl. Det hjalp godt at en båt kom fra Mexico og at skipperen var godhjertet. Steve er god på lyd i tillegg til å være veldig god musikker. Han rigger opp lydanlegget sitt, Valentine finner frem ukulele`n sin og Gascon var klar med bassen, en plastdunk med pinne og streng som de ofte bruker på øyene her. Det gir en fin basslyd og er billig å anskaffe. Det ble en virkelig flott kveld med lokal musikk og de 17 gjestene og vertskap var fra 8 forskjellige nasjoner og tre forskjellige verdensdeler. Mike, en seiler fra New Zealand hadde bodd på Fornebu  som liten og har seilt mye i Norge. Det ble også utvekslet en del seilerfaring i tillegg til kultur på et veldig høyt nivå. Tenker på de som er på cruise reiser forbi alle disse perlene av opplevelser, men de får spise middag med kapteinen da om de er heldige.

u

 

 

15.07.2017 Lilli printer ut et bilde jeg tok av vertskapet som jeg putter i en ramme og gir dem. Tror de likte det. Det er en dag med en del korte regnbyger mellom solstrålene  og vi ligger trygt i bøya og leser for det meste mellom hver gang vi bader.

16.07.2017 Vi våkner til et flott vær med 10-12 knop østlig vind som vill gi oss en perfekt slør mot Tahiti. Jeg gleder meg til å få opp seilene og sette vindroret i gang. Regner med å være inne i Papeete på formiddagen 18.07. Vi tar runden og sier adjø. Det er noe av det jeg ikke liker så godt. Jeg får så mange venner, men etter en tid setter jeg seil igjen og må si adjø, og de aller fleste jeg møter kommer jeg aldri til å se igjen. Steve og Lilli og Båten fra New Zealand med Eier, Harry. Crewet heter Mike og Graham. Så var det turen inn til vertskapet, Valentine og Gascon har mye å gjøre da de planlegger familiebesøk. 30 personer skal komme dagen etter. Mye skal forberedes og den stakkars grisen skal slaktes. Etter vårt besøk har de fått et nytt norsk flagg på veggen, et bilde av dem i ramme og Gascon har fått padleårer som behøvde noe lim. Det er ikke problem for den fyren som bygger sine egne båter og fikser det meste. Vi hører hyl fra grisen før vi slipper moringa og jeg tenker på Odd Norståga.

08.07.2017 Tuamotos og Rangiroa

Turene ut til de ubebodde øyene er en opplevelse som for oss. Hvit skjellsand og palmer. Kanaler mellom øyene og er rikt liv i havet. Fisk i alle farger, hai og blekksprut. Jeg så en blekksprut som var ca. en meter om den hadde strukket ut armene til hver side. Et stort hode i midten med noen store øyne. ”Black tips hark” er en ufarlig hai som svømmer rundt oss når vi er i vannet. Den er mellom en og to m lang som mange mater med fiskebiter. Må innrømme at jeg var noe skvetten de første gangene haien kom svømmende nær meg. Vi avsluttet besøket på Tikehov med en middag på en restaurant.  Maten var god, men restauranten spesiell. Vi måtte ta av oss skoa for å komme inn i restauranten. Den ene mannen som serverte hadde kun shorts på og den andre et lendeklede. Vi hadde en fin kveld og gikk tilbake til båten og gjorde sjøklart.

Neste dag var det å komme seg ut når tidevannet var på det laveste. Jeg ville ut tidlig og gikk noe for tidlig og fikk mye strøm med meg ut sundet uten at det var et problem. Vi planla å seile over til Rangiroa som er en distanse på 51nm. Det ble seilt mye lenger da vi måtte krysse og hjelpe til med motor for å rekke tidevannet på topp for å komme inn passet i Rangiroa som er den største atollen i Fransk Polynesia og den nest største i verden. Vi gikk først inn til en moring, men ble bortvist fra den da den var privat for en utleiebåt eller katamaran som jeg har min mening om. Katamaraner har god plass om bord og de må betale dobbel havneavgift mange plasser. Det er det jeg liker med dem.

Nå ligger vi her i sammen med både båter og katamaraner og skal på land for å bese oss. I trenger diesel og noen små tekniske dubeditter. Den store turist/og lastebåten som går mellom øyene og Tahiti ligger utenfor oss og losser varer i små ferjer som de bruker mellom den store båten og øya. Spennende og vakkert.

Vi gjør oss klare til å gå på land og det kommer inn enda en lastebåt med varer til de 2000 innbyggerne og noen turister. Når vi kommer inn til land ser vi at lastebåten er tidligere Sunnmøre av Ålesund, men har nytt navn og er registrert i Papeete. Det er ikke så stor bygda rundt dypvannskaia, men det er en kolonialbutikk, to små restauranter og en hau med dykkerfirmaer. Dykking er selvfølgelig en stor ting her da det virkelig er mye å se på under vann. Fisk, hai, skillpadder delfiner og blekksprut i tillegg til flotte koraller.

Det er 13 juli og mannen til Valentine har vært ute og fanget hummer om natta. Hummeren er lettest å ta på lavvann når det er fullmåne. Da går han på revet inne i lagunen og plukker hummer som vi plukker tyttebær hjemme i Norge. Han hadde fått ca. 80 hummer den natten og det er servering i den lille restauranten med ett bord og plass til max. 12 personer. Vi ligger tre båter i bøyene og det blir  totalt 10 personer til bords. En båt fra Forida og lokal båt fra Raiatea med spansk skipper og fransk kone. De har også to barn  på ca. 10-12 år. Det blir en veldig fin kveld med god mat og musikk da Steve i den amerikanske båten er prof. musiker og lager god stemning med sin gitar. Valentine og mannen griller hummer, lager deilige fiskekaker og mye annet godt. En flott kveld.

14.07. Det er den franske nasjonaldagen og vi våkner til en vindig dag og vi bestemmer å ligge i den gode mooringen frem til søndag og seile rett til Papeete. Vi får lese, snorkle og roe ned et par dager. Jer ser frem til en fin slør de 225 nm over til Tahiti. På morgenkvisten kommer det inn en flott motorseiler med bekvemlighetsflagg i bukta. Etter fjerde forsøk henger ankeret i en korall. De tre mennene om bord er ikke sjøfolk så det er ganske artig å se.

04.07.2017 Tuamotos og Tikehau

De 186 nm vi seilte fra Moorea til Tikehau gikk fint. Vi kom opp til øya ca en time etter høyvann og gikk rett inn passet. Når en skal inn i en atoll bør en gå inn en time etter at tidevannet er på topp eller bunn på grund av strommen i passet. På noen atoller er strømmen oppe i 8 knop når vannet skal inn eller ut. Vel innenfor går vi sørover og det er enkelt på denne øya da det er merket og kartet stemmer godt. Vi er allikevel forsiktige da det er mye koraller i lagunen en skal ikke mye utenfor den merkede leia før en er inne på et korallrev. Vi finner den lille havnen hvor det ligger noen lokale seilbåter og en båt fra Amsterdam som heter Nok. Hollenderne kommer ut og tar imot fanglinene våre når vi kommer inn og legger oss innefor dem. Hollendere kan det med båt og er som regel veldig hyggelige. I den lille havna er det mange ”Black tipp hark”. De svømmer etter småfisken og vi ser dem hele tiden. De kaller denne haiarten for Revhai, da de svømmer rundt på revet og fanger fisk. Haien er ufarlig for folk, men hai er hai og ser ikke snille ut.

Vi går på land og beser oss. Folk kommer bort til oss, hilser og spør hvor vi kommer i fra, men de fleste snakker kun lokalt språk i tillegg til Fransk, og da kommer jeg til kort. Gjestfriheten føler jeg så absolutt. Den lille byen som heter Tuherahera har 400 innbyggere, har restaurant, noen butikker, hotell og 4 kirker. Det er som hjemme, at menighetene ikke kan dele på lokaliteter til å forkynne og ha sine møter i. De mange øyene som omkranser det store krateret er små og lav men det bor folk på noen av øyene. Øyene er frodige med mange forskjellige trær. Det er mye kokospalmer som dominerer som på alle øyene i Stillehavet nær ekvator. Vi ligger nå på 15 grader sør. Når vi kom inn passet i atollen gikk vi ca. 6 nm sørover og jeg tror krateret strekker seg like langt nordover. Nå ser jeg sola stikker fram over øyene i øst og jeg avslutter her for å koke en kopp kaffe.

02.07.2017 Mellom Moorea og Tikehau i øygruppen Tuamotos

Øret er i orden etter at legen i i byen, Fare på øya, Huahine skrev ut en resept på noen medisiner. Jeg hadde fått en sopp i øret som måtte plukkes eller drives ut.

Har vert 8 døgn i Papeete og besett oss i byen, Leid bil og kjørt rundt øya i sammen med Britt-Marie og Olle som er med oss. Live og jeg har vert rundt øya tidligere, men det er alltid nye ting og se. Vi kunne da også guide noe. Noen små tekniske ting måtte kjøpes for å installere Ferskvannsgenerator og andre småting er greit å kjøpe i Papeete som er hovedstaden og den største byen i Fransk Polynesia. Vi feiret Britt- Marie`s gebursdag på en koselig Italiensk restaurant og hadde fine dager. Autopiloten er reparert, men ikke testet og dete er mye igjen på installasjonen av ferskvannsgeneratoren.

29.06 seiler vi over til Moorea som er kun 23 nm. Vi legger oss i bukten vi har vert i tidligere som heter, D`Opunohu. Det begynner å regne med hissige vindkast opp i storm. Vi mister ankerfeste og drifter. Nytt ankerfeste og mer kjetting ute gjør susen i de kraftige vindkastene. Det blir to døgn om bord. Ikke trivelig med tur på land i det været og heller ikke jolleturen inn fristet særlig mye. Det fine er at Olle og meg gjør ferdig installasjonen av ferskvannsgeneratoren. Den går fint, produserer 60 liter ferskvann pr. time og trekker 38 amp. Som det sto i instruksjonsboka. Når ferskvannsgeneratoren går må motor være i gang pga stømforbruket. Vi feirer FV-generatoren med ”shampis” om kvelden.

02.07 er det fint vær og vi gjør siste testing av autopiloten med godt resultat og setter kursen mot Tuamotos og Tikehau. Vinden er svak fra sør/øst og vi motorseiler med ferskvannsgeneratoren i gang. Kursen er 31 grade til øya, men vi må gå noe lavere for ikke å treffe øya som heter Tetiaroa som tidligere var eid av Marlon Brando. Vinden frisker på aktenfor tvers og vi gjør nesten 7 knop. Deilig seilas!

14.06.2017 Raiatea

Det har fine dager. Jeg er 67 år i dag og jeg har fått en bok om Tahiti av Olle og Britt-Marie. Live kom med en shorts og har lovet meg en generator  for å sikre strømtilførsel, men den får vente til vi kommer til Papeete. Jeg har også fått om bord den nye ferskvannseneratoren og jeg har fått vont i øret. Britt-Marie og Live bakte kake og shampissen hadde fin lyd når korken gikk i været, men den var ikke så god. Crewet sang busdagssang på svensk og jeg vant i Yazzy. Mange ting på bursdagen som ble feiret utenfor Marina Carenage på Raiatea.

Huahine

Vi seiler over til Huahine som jeg syntes er den fineste av selskapsøyene. Her er ikke så kommersielt, men ønsker en å bo på hotell så har de flotte hoteller med hytter/rom på pæler ute i det kystallklare vannet hvor fargerike fisk svømmer og viser seg frem. På Huahine er det enkelt å finne ankring, de har butikk som selger det meste og muligheten for fin snorkling er god som på de fleste øyene her.

Ikke bare solskinnsdager. Bokstavlig talt kommer det noen kraftige regnbyger en gang i blant. Vont i øra ble verre og jeg gikk til doktoren. Jeg hadde fått en sopp i øra og går nå på medisiner. Tror medisinene virker, men jeg er fortsatt helt tett og dårlig hørsel på høyre side. Siste ting er autopiloten som ikke funker som den skal. Vi fant en kabel mellom kompasset og instrumentet som hadde skade. Vi installerte ny kabel, men fortsatt virker ikke autopilote. Jeg har skrevet til Raymarine Support og bett om tips. Får se på det i Tahiti og vi styrer manuelt de 110 nautiske milene over til Papeete.

Bora Bora 07.06.2017.

Deilig å komme over til Bora Bora, som er den mest turistifiserte øya i Fransk Polynesia. Den høye ujevne fjelltoppen som er en del av kraterkanten på øya er majestetisk. Det ligger lette skyer rundt toppen som det vanligvis gjør. Vi seiler inn mot Yachtclubben , med revet på styrbord side og det veldig blå havet på babord. Det har vert motorseiling på overfarten fra Tahaa da vi hadde behov for lading. Syntes vi alltid har lite strøm etter at vi installerte fryser. Vi har besluttet å kjøpe et elektrisk  bensindrevet agregat som gir 2000W når vi kommer til en plass hvor vi får kjøpt den rette sorten. Byen på Bora Bora er ikke så stor. Noen kolonialforretninger, ett og annet galleri og mange perlebutikker. Når jeg ligger ute på dekk i tropenatta kan jeg også høre dunkelyder fra en nattklubb. Vi går over på syd/øst siden av Bora Bora, finner en fin ankringsplass og tar korte turer rundt på revet. Vi er mye i vannet og ser fantastiske koraller og fisk. Også en og annen hai dukker opp, men de er sky og ikke så lette å se. Hotellene mater hai og rokker for turistene, men det er nesten som å se på dyra i en dyrehage. En tett på hai og rokker, men overraskelsesmomentet er borte. Jeg liker bedre å ha spenningen med å møte dem ute på revet. Etter noen dager seiler vi tilbake til Raiatea for å se om ferskvannsgeneratoren er kommet til marinaen. Seilasen er en nydel slør i for det meste over 7 knop. Kontorbetjeningen i Carenage Marina er alltid hyggelig og flinke, de har gjort klar tollpapirer for meg når jeg kommer inn på kontoret deres. Da er det ytterligere et par dager som må ventes før jeg har håp om å få se de to pakkene med ferskvannsgenerator som jeg har kjøpt og får sendt fra Trinidad. Ventetid er ikke noe problem da vi tar turer, bader mye og treffer alltid en og annen som slår av en prat. Det er opp mot 30 grader Celsius om dagen. Det er mest sol, men noen kraftige regnbyger kommer plutselig. Om det ikke er le i nærheten så lar vi det regne og sola tørker oss når regnet er over. Det er ikke så ille å bli våt når en ikke blir kald. Britt-Marie, Olle, Live og meg har det fint i sammen. Lager mye av maten om bord og liker oss i vannet.

04.06.2017 Tahaa

Vi finner en bøye utenfor restauranten Fikus i bukten Apu og kjører inn til land med gummibåten. Gjensynsgleden er stor og vi får bord selv om det er mange som har reservert plass for showet den kvelden.

Sjefen er bestemor som fyller 84 år om to dager.  Meme, som de kaller bestemor følger med og sier i fra om ikke ting er som hun mener det bør være. Det er stort sett familie som jobber med matlagingen, dans, musikk, servering og ikke minst forberedelsene til den så populære fredagskvelden. Meme har også en datter som heter Apiti med downs syndrom som ble veldig glad for å møte oss igjen.

Showet var godt og flere musikere denne gangen. Hele arrangementet er så lite kommersielt og vi snakker med utøverne når de ikke er i aksjon. Meme følger med og er fornøyd. Det var ca 75 peroner som så på showet den kvelde og kanskje det blir overskudd. Det blir også en god prat med Marianne fra Kristiansand og Fredrik fra Bærum. De er på en 3 måneders tur og er innom for å se på showet. De kontakter oss når de ser den norske båten. Veldig hyggelig kveld.

05.06 gikk vi opp i en bukt lengre nord på øya og bruker dagen til å rydde i båten og vi reiser ut på revet og snorkler mellom koraller og tusenvis av fisk.

06.06 Reiser Britt-Marie, Live og Olle på tur med ”reiseselskapet” Vanillatour og reiselederen Noi, som vet så mye om øya og ikke minst økologien. Den forenværende flyingeniøren har en flott tur rundt Tahaa og deltakerne er kjempefornøyde når de kommer tilbake til båten. Om kvelden er det blitt 07.06 i Norge og vi får den glade melding om at Live og jeg er blitt besteforeldre til Alva. My og Øivind er blitt foreldre og alt høres ut til å være vellykket. Vi spretter en flaske med sprudlevann og det blir høy stemning i båten.

Raiatea 02.06.2017

Det ble en lang tur før vi var fremme i hytta vi hadde leid av Sunset Beach Motel. Å gå mellom hytta og marinaen hvor båten ligger tar kun 10 minutter. Mye støv hadde blåst opp på båten i de 9 månedene den hadde vert i opplag, men det hadde ikke vert innbrudd eller oppstått skade på båten under opplaget. Etter en grundig vask og noe rydding ble det trivelig om bord. Vi treffer våre tyske venner Barbara og Manfred og er mye i sammen med dem. De har vert her på øya siden mars og holder på å selge sin 35 fots Gib Sea. En vakker båt, men mange båter er for salg og det tar sin tid å finne ny eier til den.

Vi møter også Maria og Thomas fra Østerrike som også er på vei mot New Zealand i sin SY Modesta. Regner med å møte dem senere mot New Zealand.

Eksosslangen, to lag med bunnstoff og nye sinkanoder er på plass. Noe småfiksing og båten er klar. Marinaen som heter Raiatea Carenage utfører det de skal til avtalt tid. Vindgenerator er demontert for at Travle liften skal komme til båten.

Båten kom på vannet ved hjelp av en stø truckfører som kjørte den gigantiske ”travel lifte`n”. Olle og Britt-Marie er etablert og har deltatt i forberedelsene til sjøsetting.

Watermaker er ikke blitt sendt fra Trinidad pga noe missforståelse med FedEx, men nå er den sendt og vi stikker bare innom marinaen og henter den når den er ankommet om ca.10 dager. Vi seiler i området.

Nå er det frokost som er på gang. Olle er på vei til en liten ”kineserbutikk” for å kjøpe ferske baguetter og Live har kaffen på gang.

Den første ”seilasen” er over til gjestehavnen i Marina Apoito hvor vi ligger to dager. Vi leier bil for å bese oss på Raiatea. Så er det å setter på plass seil, gjøre klar vindgenerator før vi igjen er klare til å seile ut. Diesel kjøper vi på kanner når vi har leiebilen og vanntankene fylles opp fra brygga i marinaen. Turen går bare noen mil over til bukta Apu på Tahaa hvor det er en fin dans og musikkveld på fredagene. Håper de har et ledig bord og vi ser frem til en eksotisk aften.

18.05 – 24.05.2017  Kilsund- Raiatea via New York

Etter å ha vert hjemme siden slutten av september i 2016 var det mye som måtte ordnes før vi kom oss av sted. Arbeid jeg holdt på med måtte avsluttes, vaksinasjoner måtte sjekkes, reservedeler og resten av bagasjen ble klargjort. Kortbølgeradioen var reparert og måtte pakkes godt, reservemotor til ankerspillet er en tung sak som måtte emballeres skikkelig, elektriske komponenter, nye trekk til madrassene forut, en datamaskin tilpasset å laste ned værkart og veldig mange ting skulle med. Til min billett hadde jeg bestilt en ekstra koffert så Live og jeg hadde tre kolli på litt under 20 kilo, hver vår håndbagasje på 10 kilo og noe småpjusk i et nett og håndveske. Vi var lastet til ”plimsollermerke” som de sa når de gamle skutene var lastet helt ned. Det ble to lite effektive dager før jeg reiste da jeg deltok i min fetter Olav Danielsen sin begravelse i Kristiansand. Det var en verdig begravelse og minnestund for min barndomsvenn Oa, som vi kalte han. Oa og meg hadde noe felles med å ta livet med ro når en seiler.

Neste dag var 17 Mai og en flott dag men det ble lite effektiv pakkedag. Alt ordnet seg og Beate kjørte oss til Fianesvingen og vi var på vei til New York hvor vi var i 5 dager for å besøke kusine Margaret og resten av familien. Margaret er ei flott og hyggelig dame på 95 med god helse. Håper jeg har arvet noen av de samme genene som henne. Da kan jeg seile langt og lenge. Margaret er oldemor for mange år siden og midtpunkt i familien.

Det ble mye 17 mai i år da vi først var i Tvedestrand og Kilsund på selve dagen og i sammen med familien i New York på feiringen der.

19 mai var det møte i Sons Of Norway for å gjøre siste planleggingen av 17 mai-feiringen. 20 mai var det forberedende sammenkomst i en park hvor de viste gammelt håndarbeid. De som hadde stands var utkledd som vikinger eller de hadde østerdalslue, busserull og setesdalskofte.  De har veldig fokus på vikingkulturen i USA. Så kom selve 17-maifeiringen i Brooklyn på 21 mai.

Vi var i sammen med Margaret og familien i Brooklyn og så på 17-Mai paraden som feires første søndag ette 17 mai som ble 21 mai i år. Det deltok over 40 forskjellige grupper fra politi, Sons of Norway losjer, korps, skoler og menigheter, Irske sekkepipekorps, en Viking med plastøks og Miss Norway. Tror ikke vi har Miss Norway i Norge lenger, men hun var ei vakker ung dame og som ble kjørt i en av veteranbilene i paraden gjennom Brooklyns gater. Etterpå var det premiering av de beste gruppene i paraden. Det var mange bunader fra hele landet. Øvre Rendalen Mannskor deltok, det var flere taler og en god tenor fra New York sang. Etter paraden var det middag og fest i en losje som heter Nansen ute på Staten Island. Det var en lang dag og det var godt å få av skoa om kvelden og legge beina høyt. Vi rakk også å ha en liten familiesamling før fetter Roy kjørte med til JFK og 2n 24 timers tur var startet. Vi var nednom LA og Tahiti på vei til Raiatea hvor båten ligger. 24 mai kunne vi gå om bord og se at båten var hel og fin. Ingen innbrudd eller andre elendigheter hadde skjedd under tiden vi har vert hjemme. Nå er det først og fremst vasking, rydding og bunnsmøring som skal utføres. Jeg må få tak i en liten slangebit som må skiftes på eksosen men den store tingen blir å installere ny ferskvannsgenerator. I følge papirene så skal den gi 60 liter ferskvann i timen. Generatoren er kjøpt i Trinidad og er under veis til marinaen. Jeg banker i bordet og håper forsendelsen går fint.

 

Kommentarer er skrudd av for 18.05.2017 New York, Raiatea og Fransk Polynesia

28.09.2016 – 18.05.2017 Hjemme i Brårvikkilen og noen utflukter

oktober 15, 2016

19.03.2017 Forberedelser til videre seilas og 17-maifeiring i Brooklyn.

Ærfuglene klukker ut på sjøen og krokusen blomstrer. Det er vår. Forberedelsene til videre seilas er igang.

Våre venner fra Lysekil, Britt-Marie og Olle blir med i Fransk Polynesia den første tiden og det gleder vi oss til. Våre svenske venner er sosiale og ikke redde for å bidra når noe skal gjøres ombord. Ser at jeg må kjøpe ny ferskvannsgenerator og den er kjempedyr (for meg). Ellers er det reservemotor til ankervinsjen jeg må ha med meg når jeg reiser tilbake til Raiatea i Fransk Polynesia hvor båten ligger. Når jeg kommer tilbake så skal jeg montere nytt eksosbenn og en liten slangebit mellom bennet og lyddemper. Ut over det så er det skrogvedlikehold og bunnsmøring. Vi har leid en hytte like ved marinaen som vi bor i før båten er på vannet. Å bo i båt på land er ikke særlig greit.

Besøkte min gode venn Odd Roar Johansen og hans familie i Sandefjord. Hos Odd og Gina møtte jeg deres venner igjen og en av dem var Mark Fuhrmann som skal padle fra Oslo til Aten med sitt fredsbudskap. Mark mener at hver og en bør og kan gjøre et fredstiltak i nærmiljøet som skaper gode relasjoner mellom naboer og folk. Noen planlegger terror, men Mark mener at vi heller må planlegge saker som får folk til å bli glade i hverandre og respekt som bidrar til å få en fredfull og god hverdag. Han skal besøke  skoler og andre på sin vei sørover for å spre sitt flotte budskap. Vi ønsker Mark lykke til med sitt fredsbudskap.

I år blir det «ja takk begge deler» da vi får med oss 17 Mai i Norge og reiser til New York og blir med på paraden i Brooklyn i sammen med våre slektninger. I Brooklyn feires frigjøringsdagen første helg etter 17 mai så vi får med oss begge feiringene i år.

 

07.02.2017 Hjemme etter tur i Nordsjøen på Gina Krog og boligplattformen Endurance.

Forberedelser til å komme tilbake til båten er i gang. Er begynt å finne frem hva skal jeg reparere og hva som vi skal ha med til bake til Raiatea i Fransk Polynesia hvor båten vår, Ilanga ligger trygt på land og venter på oss. Planen er å være i båten igjen ca. 24 mai.

Kom hjem i dag etter en tur ute i Nordsjøen hvor jeg viste bilder og holdt foredrag fra turen. Jeg ble veldig godt mottatt og hadde to flotte dager ombord på boligplattformen Endurance og fikk en god runde og så på prosjektet oppe på Gina Krog i sammen med med mine gode venner Odd og Kjell, som jobber i prosjektledelsen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

På oljeplattformen Gina Krog

Når jeg fikk på meg verneutstyret og kom meg ut i felten, så følte jeg meg integrert i prosjektet. Om jeg skal rangere hvor artig jeg syntes offshoreturen var på en skala fra 1 til 10, så må det bli rundt 12. Jeg fikk god tilbakemelding på mitt foredrag og bildeserie og møtte mange gode venner fra tiden jeg jobbet i Statoil.

Julen feiret vi hjemme med familien. Koste oss virkelig med god mat og den tradisjonelle fotballkampen på Fagermyr. Støle og Solfjeldfamiliene (SOS) mot resten av verden (verdenslaget). Vi gikk inn i 2017 på Austerheim hos Lives søster Tone. Senere var vi en tur i Lysekil og besøkte våre venner Britt-Marie og Olle .

15.10.2016 Hjemme i Brårvikkilen

Vi kom vel hjem til Brårvikkilen etter mange timer i fly. Vi fikk båten på land i Raiatea i Fransk Polynesia, bodde noen dager i en hytte vi leide under tiden vi preparerte båten for å stå på land i ca.9 måneder. Følte at båten så langt etter oss da vi gikk ut porten i Raiatea Carenage Marina. Jeg preparerte motor og demonterte eksosbennet som ikke hadde begynt å lekke enda, men det var noe rust og det ville ikke gå må lang tid før lekasjen ville komme. Har ikke hørt om en båtmotor som har gått så langt med samme eksosbenn. Vår Yanmar 4HJ2 har snart gått 8000 timer uten feilslag. De motorproblemene jeg har hatt et par ganger, har vert uren diesel og tett tilførsel av drivstoffet. Jeg banker i bordet når jeg skryter av motoren. Er ikke så overtroisk, men sjanser tar jeg ikke. Det er sånn jeg er blitt etter å ha seilt lange havstrekninger. Vedlikehold er viktig. Ta reparasjoner og utskifting av deler før defekten kommer. Riggen inspiseres hver gang jeg har mulighet, og som jeg har skrevet tidligere så har jeg skiftet ut, forsterket og gått opp i dimensjon på noen stag og vant. Skroggjennomføringer under vannlinje er også noe jeg har fokus på. Flere båter jeg har møtt på turen har havarert og jeg prøver å lære noe av hendelsene.

Turen til New York gikk fra Raiatea til Tahiti og videre til New York hvor vi var i 6 dager hos min gode venn og kusine, Martgaret. Live og jeg er så priviligerte som har et koselig hjem på Lon Island hvor vi alltid er velkommen. Å møte familie og venner i New York er virkelig noe jeg setter pris på. Deborah, David, Lisa, Garret og sønnen inviterte oss til middag i sammen med Patricia og hennes sønn, Joseph. Maten var utsøkt og stemningen god den kvelden. David og Garrrets far var lærer i Tvedestrand for mange år siden. Hans navn var Elmer Thorsen og mange av hans  på Eikeland, Blekestrand og sikkert andre steder i området her.

Hjemme hos Margaret hadde vi familiesamlinger hvor vi snakket mye om familie og venner både i USA og i hjemlandet. Norge, Lake Telemark, Sandøya og Tvedestrand er stedsnavn som jeg hører i samtalene om jeg tar en tur på kjøkkenet for å sjekke opp i kaffekoking eller noe annet. Det snakkes Engelsk og norsk i en god mix. Margaret skifter mellom språkene etter hvem hun prater med og hva hun snakker om. Hun spør alltid etter hennes kusiner, fettere og resten av familien i Norge og ber meg hilse. Margaret er ei hyggelig og veldig våken kusine. Synet har sviktet henne noe, men dama følger med i alt som skjer. Noen ganger lurer jeg på om hun har tatt 20 år feil på fødselsdatoen sin.

Fra Fransk Polynesia til New York var det 6 timer forskjell i tiden og når vi fløy til Norge var det ytterligere 6 timer, så vanligvis så har vi en del utfordring med å sove på nettene og fordøyelsen er ikke helt i takt med en normal døgnrytme her hjemme. Denne gangen gikk det med å stille klokken veldig greit da jeg gikk rett inn i hummerfisket og i «jobb» på husene til våre håpefulle. Øivind og hans samboer My Malin har kjøpt et gammelt hus ved Flosta kirke hvor den eldste delen er fre 1720-årene. Huset til My og Øivind har fremdeles en del restaurering igjen. Live har malt og jeg har bygd om en liten bu til hønsehus. Beate og hennes samboer Jan Ingvald har en del arbeid igjen på deres hus som de har overtatt etter Jan Ingvalds besteforeldre. Deres hus er ikke så gammelt. Det ble bygd tidlig på 1800-tallet og blir restaurert tilbake til den opprinnelige stilarten. Restaureringen er arbeid vi liker og det føles godt å hjelpe «ungdommene» med å få et godt hjem med arbeidet de ikke selv har tid til å utføre.

Den første uken vi var hjemme var det flott vær med mye sol og temperaturen var god. Så startet hummerfisket og været ble surt. Vind fra nord-ost og  værlaget som kom fra Rusland var kald, men min bror Georg og jeg trosset været og var ute med hummerteinene. Det sure været henger i og vi har ikke trukket teinene så mange ganger, men vi har fått noen fine hummer og er sikret et lite familietreff med skalldyr litt lengre ut på høsten. Vi fyrer i ovnen og har det bra. Planlegger denne gangen å være hjemme helt til langt ut i mai. Være hjemme under hurrycaneperioden og oppleve våren i Norge som er noe av det flotteste jeg vet, Vi tar også med oss 17 mai før vi planlegger å setter kursen mot New York og Fransk Polynesia igjen.

Kommentarer er skrudd av for 28.09.2016 – 18.05.2017 Hjemme i Brårvikkilen og noen utflukter

11.08.2016 Huahine Fransk Polynesia

august 15, 2016

03.09.2016 Taha`aFransk Polynesia.

Seiler mellom øyene i Fransk Polynesia. Ligger på øya som heter Taha`a og seiler over til Bora Bora i morgen. Har veldig korte etapper og har god tid her på Selskapsøyene. Båten skal på land i Raiatea 16.09 og vi er egentlig klare til å sette opp båten. Båten funker bra og vi nyter tilværelsen. Var på guidet tur rundt på Øya som heter Taha`a. Vi var mannskaper på tre forskjellige båter i sammen og vi var 9 personer fra 5 forskjellige nasjoner på turen. Frankrike, Holland, Tyskland, USA og Norge. Guiden var god og turen artig. Vi besøkte blant annet en vaniljeplantasje og så hvordan vaniljeblomstene ble befruktet. Befruktningen må gjøres av menesker da det ikke er egnede insekter på øyene som kan utføre jobben. Naturlig så kommer vaniljeplantene fra Indonesia, men vanilje er en stor eksportvare fra Fransk Polynesia. I tillegg så dyrkes en del ananas og bananer. Øya som heter Mo`orea er kjent for veldig gode ananas. I tillegg til frukt så er det turister og perlefarmer som er de største næringene. Utleiebåter er det mange av og jeg ser mange utleiebåter hvor kaptein og mannskap har dårlige sjømannskunskaper. Regeler til sjøss kjenner de ikke, og mange styrer sine leide katamaraner som om det skulle være en bil. Ja ja, jeg er kanskje noe kritisk, men liker ikke å bli presset mot land av en dum mann med stor hatt. Store hatter har de. Tror de får en følelse av å være på en slags ekspedisjon når de er ubarberte og har stor hatt. Nei, nå skal jeg ikke kritisere. Kanskje jeg skal kjøpe meg hatt?

Huahine er den øya jeg har likt meg best på. Der var det ikke så mange turister og vi kom i kontakt med mange hyggelige folk som bodde fast på øya.

Nå gleder jeg meg til å komme til Bora Bora i morgen. Det er bare ca 20 nm over og ikke den store havseilasen. Hører at det er fint over på Bora Bora som er en liten øy og at det er ganske kommersielt der borte.  Bora Bora er kanskje den mest kjente ferieøya i Fransk Polynesia i tillegg til Tahiti. Det er også den øya med de høyeste prisnivået.

Vi er mye i uthavner og langt fra de store hotellene som gjør det vanskelig å få en god internett. Vi kommer hjem helt i slutten av september og jeg får oppdatere og legge inn bilder i bloggen da. Passer på å starte tracker hver gang vi flytter oss så dere som leser min blogg kan se hvor vi er.

Huahine

13.08.2016

Vi har flyttet til bukten som heter Haapu Bay. Noe lenger sør, det er mer åpent her, men fremdeles godt beskyttet tradevinden som blåser uendelig fra øst. Den svinger noe mellom nord øst til sør øst, men en er alltid i le på vestsiden av øyene.

Vi tar en bøye i Haapu Bay. Her er god utsikt ut på revet og fine omgivelser. Den lille landsbyen, Haapu,  ligger innenfor stranda som også har en dypvannsbrygge for noe større båter. Jolla settes ut og jeg kjører inn til bebyggelsen der ungene bader fra brygga. Jeg ser meg rundt og møter en dame som ønsker meg velkommen. Jeg spaserer rundt og alle hilser og ønsker meg velkommen. Med en båt på reia, så vet alle hvor jeg hører til. Jeg går inn i en liten butikk og dama som jeg hilste på først står bak disken. Når hun hører at jeg ikke snakker fransk eller det lokale språket så roper hun på sin mor som snakker godt engelsk. Plutselig har jeg 8  til 10 personer rundt meg som alle er i familie med butikkinnehaveren. De er nysjerrige på nykommeren. Captein Cook skulle se hvor godt jeg blir mottatt tenker jeg. En søster som representerer kommunen, krever meg for havneavgift, da jeg ligger i kommunal bøye. Havneavgiften inkluderer vann med drikkevannskvalitet, søppelkasse og benyttelse av bøya båten ligger i. Godt vann er ikke en selvfølge i Fransk Polynesia. Får en tak i vann så må som regel kjøpe drikkevann i tillegg.

11.08.2016

Vi trekker ankeret i Cook Bay, Moòrena og setter kursen for Huahine. En liten øy med klipper, fjorder og veldig fin natur. Huahine består av to vulkanske øyer og de heter Huahine Nui og Huahine Iti som betyr store og lille Huahine. Vi setter kursen mot et lite sted som heter Fitii, en liten jolletur fra Fare, som er den lille byen hvor vi kan få supplert proviant, bensin og diesel ved behov. Det skal også være rent vann å få der. Det er en distanse på 90nm og vi går ut kl.17:00 og planlegger en nattseilas over. Da kommer vi inn på formiddagen og har mange timer med dagslys igjen av dagen. Den første delen av turen går veldig fint. God slør og jeg logger over 7 knt noen ganger, men i ettiden slutter det å blåse. Seilene slår dvaskt i sjøgangen, så jeg tar inn forseilet, strammer noe på storseilet og må ty til min trofaste Yanmar. Det blir motorseiling de siste 33nm. Når vi kommer opp mot øya, så dukker to knølhval opp og ønsker oss velkommen. De ligger og svømmer litt før de dykker ned igjen og jeg får noen bra bilder av dem. Været er fint og vi runder revet og legger oss eksakt på planlagt ankringsplass. Vi ligger alene i bukta som har samme navn som bukta vi reiste i fra, Cook Bay. Det lokale navnet på bukta vi nå ligger i er Haavai Bay. Den gode Captein Cook har vært mange plasser og satt spor etter seg når han seilte rundt her i 1769. Han fikk en noe fiendlig velkomst da øyboerne var skeptiske til de besøkende, men han var på Huahine to ganger. Senere i 1808 kom en del engelske misjonærer fra Tahiti. De var her ikke mer enn ett år i første omgang. På Huahine Iti er det reseter etter tempel tilegnet guden Oro, som var krigsguden og guden Hiro, som var guden for tyver og seilere. Det gir kanskje svar på hvorfor de var skeptiske til Captain Cook som kom med sin seilskute. Kanskje folkene på øya var fornøyde med de gudene de hadde? Om en leser historien om hvordan europeiske sjøfarere og misjonærer har oppført seg i årene 1700 til langt ut i på 1800-tallet, så er det ikke mye å være stolte av. Vikingene var pusekatter i forhold til de spanske, engleske, franske og portogisiske sjøfarerne. På de store øyene i Fransk Polynesia er det ananas og vanilje i tillegg til perler som er de største eksportvarene. Turismen er også veldig viktig for øyene.

Det er en måned til båten skal på land og det er kun 25nm over til øya Ra`iatea hvor marinaen er. Her er mange steder vi kan utforske og vi planlegger å seile over til øya, Taha`a på vei til Ra`iatea. Spennende å besøke forskjellige steder og øyer.

Vi hadde en jolletur opp til byen, Fare. Byen er liten og sjarmerende. I grund to gater med noen butikker rundt. De hadde et godt supermarked, post, apotek, bensinstasjon og gode restauranter med hyggelig betjening. Vi likte byen, som hadde det vi så etter.

 

Kommentarer er skrudd av for 11.08.2016 Huahine Fransk Polynesia